For 250 millioner år siden vandret en liten Chirotherium Storetonense glad omkring på Jorden. For drøyt hundre år siden ble fotavtrykket dens funnet i Tyskland. Og ganske nylig oppdaget Vitenskapsmuseets ansatte at dette fossile avtrykket befant seg i museets magasin, gjemt og glemt av alle.
Så rent liten er vår venn Chirotherium likevel ikke: Med et fotmål omtrent som et A4-ark, kan den godt ha vært 3-4 meter høy, tror John Olai Solem. Han er professor i zoologi, og er den som stolt viser fram museets nyoppdagete
artighet - dinosaurfoten. Den ser mest ut som en stor menneskehånd, med fire fingre pluss tommel, og tydelige negler oppå fingrene.
- Men det med høyden er rå gjetting, understreker Solem. - Vi vet ikke riktig hvor stor denne arten kunne bli, heller ikke om dette er et voksent dyr eller en unge.
Videns Kabersels Kap
Akkurat hvorfor dette sandsteinavtrykket i 1898 ble innkjøpt av Det Kongelige
Norske Videnskabers Selskab (DKNVS), er det ingen som vet. Ved Vitenskapsmuseet har ingen vært videre opptatt av fossiler de siste generasjonene, så dermed har avtrykket fått ligge i fred i en pappeske langt inne i en kjeller det siste hundreåret.
At det i det hele tatt dukket fram fra glemselen, skyldes at turistkontoret i Trondheim en dag fikk et brev fra Tyskland. Der spurte en tysk paleontolog om noen kunne hjelpe ham å finne "Videns Kabersels Kap", og hvem eller hva det i så fall var for noe. Det kunne turistkontoret, og det viste seg at tyskeren var på leting etter et fossilt dinosaur-fotavtrykk som ifølge en katalog skulle være solgt fra Tyskland til "Videns Kabersels Kap" i 1898.
Dermed måtte de ansatte ved DKNVS på leting blant gamle kartotekkort, og sannelig: Der fant man kort på ikke mindre enn to avtrykk, både på det tyskeren lette etter, og på vår venn C. Storetonense, innkjøpt på samme tid. Ytterligere leting blant støvete pappesker frambrakte så gjenstandene selv.
Avtrykk etter Chirotherium har vært funnet i både Sentral-Europa og Sør-Afrika. Den var planteeter og levde i Trias-perioden, som var før Jura.
Enda eldre er det andre avtrykket museet huser. Det er fra Perm-perioden, nærmere 300 millioner år bakover i tid, og tilhører slekten Ichnium, med artsnavnet Spharodachtylum.
- De er ikke noen store og enestående sjeldenheter, disse avtrykkene, presiserer Solem. - Men vi ble jo overrasket over å finne dem, sannelig har vi mer her enn vi vet om. Nå håper vi å kunne stille dem ut på en eller annen måte.
Tekst og foto: Lisa Olstad
