LESERBREV

Rigmor Austgulen: Morsmelk – over og ut? (13.1.10, 14:46)

Medisinske ”sannheter” kan ha innebygget datostempling. Noen ganger er det ny innsikt fra forskning eller klinikk som endrer konklusjonene, andre ganger er det fortolkningene som påvirkes av endringer i tiden. Før i tiden, med begrenset medisinsk kunnskap, var det duket for fantastiske påstander – solid plassert i den tynne luft med assistanse fra fordommer. Da ble livmoren tilskrevet hovedrollen i hysteri. Og årelating ble brukt mot en rekke plager. I dag skal påstander være kunnskapsbasert, og meningsbrytninger vil ofte være tuftet på forskjeller i fortolkning. Eksempler her er diskusjonen rundt hormonbehandling av kvinner som er kommet i overgangsalderen – eller for/mot bruk av forskjellige vaksiner. Det at ”sannheter” kommer og går, er nærmest å regne som et karaktertrekk ved det opplyste demokrati.

Nå er det morsmelken som er på auksjon. En norsk professor har gitt uttrykk for at amming ikke er så sunt som vi har trodd. Mødre blir forvirret. En viss usikkerhet har spredd seg til landets barselavdelinger og helsestasjoner. Evolusjonen bruker jo å sørge for at naturen er smart innrettet. Er det ikke slik likevel?

Livet starter ved fødselen, det har vært en slitesterk oppfatning over år. Men, i det siste har også dette ”vedtaket” blitt frynsete i kanten. Lenge før fosteret har fått fyrstikkeskestørrelse, er det etablert en kamp/balanse mellom gener fra mor/far som skal bestemme. Vekstfaktorer kommer på banen allerede fra dag 1, immunologiske mekanismer i møtet mellom mor og foster spiller seg ut. Med konsekvenser for morkakens utvikling. Blir morkaken skrøpelig, lider blodforsyning, næringstilførsel til barnet og hormonbalanse.

Når barnet fødes, vil kvaliteter i tilværelsen i mors liv ligge nedfelt i den nyfødtes organisme. Vekten er en konkret parameter. En baby på 5 kilo har en annen historie enn en på under 2. Både i fortid og fremtid. Hormonpåvikninger gir forskjeller i hjernen hos gutte – og jentebabyer. Ti fingre og et søtt fjes, det er det vi ser. Hvordan medbrakt bagasje ser ut etter at kapittel 1 i Boken om livet er unnagjort, er mindre åpenbart der og da.

Så er navlesnoren klippet. Det er duket for kapittel 2. Mer enn 90 % av norske kvinner ammer 3 måneder etter fødselen. Det er en kraftig økning siden 1970 tallet (~ 20 %), og morsmelkens positive effekter på diare/fordøyelsesproblemer, infeksjoner, allergier og vektutvikling har vært grunnmuren i norske mammaers motivasjon for å få det til.

Når det hevdes at morsmelken ikke er viktig for barnets helse, legger professoren tre argumenter til grunn. Han viser til forskning som dokumenterer at fosterets tilværelse i mors liv er viktig, svært viktig. Det kunne jeg ikke vært mer enig i. Men kan det at kapittel 1 er vesentlig, eliminere/underminere valg mammaen står overfor i kapittel 2? Videre vises det til egne data der gravide kvinner med høyere konsentrasjoner av mannlige kjønnshormoner ser ut til å ha en lavere ammefrekvens. Men er dette funnet relevant for spørsmålet om morsmelkens velsignelser? Eller eventuelt mangelen på sådanne? Siste argumentet er en henvisning til en studie fra Hviterussland, foretatt av kanadieren Michael Kramer. Studien har en del metodologiske svakheter, og resultatene er i tillegg blitt snudd på hodet av internasjonal presse. Kramer er fortvilet og gir uttrykk for at ”press twisted my words” (The Independent). Og nå er utsagnene fra ”the Norwegian professor” inkludert i amme-snøraset som går i internasjonale media.

Rigmor Austgulen
Professor i medisin
(innlegget er også publisert i Adressa)