|
LESERBREV Ivar A. Bjørgen: Retten til arbeid. Tanker omkring Brevik-saken
(15.1.10, 11:07)
I denne saken har jeg fått tillatelse å bruke navn, og jeg vil få uttrykke min takknemlighet overfor Iver Brevik som har vært villig til å la sin sak bli brukt for å få fram forhold som er viktige for oss alle når det gjelder arbeidsliv og aldersgrenser. I denne saken gjelder det retten til å fortsette i arbeid etter fylte 70 år. For den som vil sette seg inn i saken viser jeg til saksbeskrivelsen slik den ble fremlagt for Likestillings og diskrimineringsnemnda. (sak 36/2009).
Jeg fikk konklusjonen av formannen, Aslak Syse, allerede under telefonkonferansen som jeg fikk delta i fra Tromsø, og nå har jeg også fått premissene fra Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Som fryktet gikk den imot oss. Men tilsynelatende tap i en slik sak er verdt prisen hvis en derved skaper oppmerksomhet om forhold som er viktige for oss alle – og som kanskje kan legge grunnlaget for endringer.
Under alle omstendigheter må det nå informeres om utfallet av saken, og det må gis riktig informasjon: det er et stort antall vitenskapelig ansatte bare ved NTNU som har uttrykt interesse for å kunne fortsette etter 70 år – mellom 15 og 20% i 2007. Dette gjelder også mange ved de andre universitetene.
Jeg er selvsagt skuffet over vedtaket, men forutsetter altså at dette er et enkeltvedtak som ikke må skape presedens, dvs. at slike søknader fortsatt skal behandles individuelt og at begge parter skal bli hørt. Derfor et det viktig at NTNU har beklaget at angjeldende fakultet har vedtatt som prinsipp at de ikke vil godta forlengelse av ansettelse ut over 70 år, et slikt prinsippvedtak er altså strid med loven. Derimot finner jeg ingen begrunnelse i lovteksten for at det ”kun skal være ved særskilte tilfeller at det bør innvilges tillatelse til å fortsette i tjeneste etter fylte 70 år”. Tvert om er det viktig å få slått fast at hver sak skal bli behandlet individuelt, og at begge parter skal høres. Ved NTNU har for eksempel Bjørgen fått anledning til å forsette i full stilling etter 70 år, i Bjørgens tilfelle i gjentatte perioder slik $ 3 i Lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn åpner for. Det er positivt at NTNU gjennom sine formuleringer av en ny seniorpolitikk siterer fra dette lovverket, min erfaring er at det er lite kjent både blant de ansatte og i administrative organer. Det betyr at vedtakene i Bjørgens, eller nå sist Breviks, saker ikke må skape presedens, saker skal fortsatt behandles individuelt.
En kan spekulere over hva som menes med ”partene i saken”. I Breviks sak er det mange parter – og de faglige partene er enige: Brevik ønsker å fortsette, faginstituttet ønsker at han skal fortsette – og det internasjonale fagmiljøet på feltet uttrykker sterkt ønske om at de trenger han. Han publiserer atskillig over gjennomsnittet på feltet, og det er altså ingen tvil om at ”tjenestemannen fortsatt fyller de krav som stillingen krever”.
I $ 3 brukes betegnelsen ”tilsettingsmyndigheten” om den andre part. Men hvem er ”tilsettingsmyndigheten?” Skjer tilsettingen av Kongen slik tilfellet var for eksempel med Bjørgen,”kan slikt samtykke gis av vedkommende departement”. I andre tilfelle er tilsettingsmyndighet delegert til lavere nivå, men uansett må det være en part som setter seg inn i saken, dvs. som tar kontakt med den ansatte. Arbeidsgiversiden er vel i Brevik-saken en rent administrativ instans – et tilsettingsutvalg ved det respektive fakultet, som har tatt avgjørelse på noe som minner om ”prinsipielt” grunnlag. De har i hvert fall ikke tatt kontakt med den det gjelder, nemlig Brevik. Hvis ikke den andre part blir hørt, avgjør jo tilsettingsmyndighet saken på bare sitt grunnlag – hvilket altså ikke er lovlig. Men i følge nemnda kan det jo nå oppfattes slik at selv om det skjer forhandlinger så er det den ene parten, altså arbeidsgiveren, som i realiteten avgjør. Det er viktig å klargjøre om dette er i tråd med lovens ånd og hvordan en skal sørge for at intensjon og juss blir samstemt med hverandre.
Med det nåværende lovverk er $ 3 i Lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn det eneste ”smutthull” for en forlengelse av yrkeslivet ut over 70 år. Det er derfor greit at NTNU i forslag til nye seniorpolitikk eksplisitt gjør oppmerksom på denne paragrafen som ikke er særlig kjent blant de ansatte (Bjørgen, 2007). Men det er verdt å merke seg at det allerede har skjedd en interessant oppmykning av lovverket: I den nye formuleringen i arbeidsmiljøloven $ 15-13 fastslås det at arbeidsforholdet kan bringes til opphør når den ansatte fyller 70 år. Bestemmelsen innebærer ingen plikt til å fratre, men en rett for arbeidsgiver til å bringe ansettelsesforholdet til opphør. Arbeidstager har krav på skriftlig varsel om tidspunktet for fratreden, og fratreden kan tidligst kreves seks måneder etter den første dag i måneden etter at varslet er kommet fram til arbeidstager. Før varsel gis skal det innkalles til samtale mellom arbeidsgiver og arbeidstager.
Alt dette vil kunne skape mye byråkrati og store tolkningsmuligheter. Det er for eksempel slik at kommunal sektor og offentlig sektor har ulike regler og at det innen offentlig sektor ikke gjelder embetsmenn. Jeg regner med at kunnskapen om det endrede lovverket vil være like mangelfull som til det tidligere.
I så måte burde jeg kanskje ha fortiet opplysnninger om varslingsplikten, noe som kunne ha medført at enkelte ville ha opparbeidet rett til å fortsette i hvert fall seks måneder etter 70 år.
Dette er imidlertid under alle omstendigheter en uverdig behandlingsmåte. Aldergrenser som gir arbeidsgivere rett til å avsette ansatte med henvisning bare til fødselsår er etter min mening diskriminerende. Jeg skal ikke på nytt bringe frem alle argumenter som tilsier at 70 års grensen er uheldig både for individer, bedrifter og samfunnet som helhet. Jeg er ikke jurist, men hvis lovverket har blitt fortolket på riktig måte av nemnda, er det nødvendig å endre på lovverket. Dette blir da en sak for politikere, og ut fra opplysninger fra Senter for seniorpolitikk er det nå i ferd med å bli en klar majoritet av stortingsrepresentantene som vil endre på aldersgrensene eller fjerne dem helt slik som for eksempel i New Zealand.
Ivar A Bjørgen | 
