Årets nobelprisvinnere i kjemi har fått prisen for sin forskning på området halvledende plastmaterialer. Forskning på dette feltet foregår også ved NTNU, og en av prisvinnerne har besøkt miljøet her.
Den minner mest om en liten flik av en svart søppelsekk den lille plastfolien fysikkprofessor Emil Samuelsen viser oss. Ganske utrolig at dette er opphavet til årets nobelpris i kjemi, som i år ble delt mellom professorene Alan MacDiarmid (Philadelphia), Hideki Shirakawa (Tokyo) og Alan Heeger (Santa Barbara). De to første er kjemikere, den siste fysiker, og deres forskningsfelt er "konjugerte polymere halvledere". Sagt på en litt mer folkelig måte er dette et plastmateriale med halvlederegenskaper.
I likhet med mange store vitenskapelige oppdagelser, ble også denne gjort ved en tilfeldighet. Den japanske kjemiprofessor Shirakawa hadde instruert sin doktorstudent til å lage en blanding som skulle godgjøre seg over natten. Ved en feiltagelse tok studenten tusen ganger for mye av en bestemt tilsetning, med det resultat at de om morgenen dagen etter fant et helt annet stoff enn de hadde ventet seg. Dette var i 1977, og det sølvglinsende "lab-koket" skulle vise seg å bli grunnlaget for en Nobelpris vel 20 år senere. Feltet halvledende polymerer er i dag et av de heteste forskningsfelt med stort potensial for industrivirksomhet i det nye århundret. Noen eksempler på anvendelser: Dataskjermer, plastbatterier, lasere, maling for radarusynlige Stealthfly ….
De som har fulgt med på historien om Opticom, Norges mest fluktuerende IT-aksje, vil vite at det er datalager basert på "halvlederplast" som er forretningsideen bak dette firmaet.
Hva er så forbindelsen til NTNU? Jo, på Gløshaugen forsker fysikkprofessor Emil Samuelsen og kjemiprofessorene Per Carlsen og Georg Hagen på dette feltet. I mai 1990 var det en større internasjonal konferanse om dette emnet i Ullensvang, og årets nobelprisvinner MacDiarmid besøkte NTH etter konferansen. Vårt lokale forskningsteam har deltatt i videreutviklingen av dette spennende feltet. Emil Samuelsen forteller at vårt miljøs viktigste bidrag er hvordan halvledende polytiofen oppfører seg i svært tynne lag. Ved å deponere materialet på vannoverflate, har Samuelsen & Co klart å lage skikt med tykkelse på 3 molkeyler. Under slike forhold viser det seg at molekylene får en foretrukket orientering. Årsaken til dette har en foreløpig ikke kommet til klarhet i, men dette er en egenskap som kan få betydning for materialets anvendelse. Kanskje blinker det også en Nobelpris til vårt miljø i det fjerne?
Av Arne Asphjell
