Måltall og bevilgninger (20.10.00)

I flere år på rad har vi fått redusert måltallene for antall studenter ved universiteter og høgskoler. Reduksjonen medfører en tilsvarende reduksjon i bevilgningene. Bakgrunnen for dette er en viss nedgang i søknaden til høgre studier, som primært skyldes mindre ungdomskull. I et kortsiktig perspektiv kan reduksjon i budsjettene synes rimelig, men da tar man ikke hensyn verken til fortiden eller fremtiden. I slutten av 80-årene og første halvdel av 90-tallet bygget utdanningsinstitusjonene opp kapasiteten - etter sterkt påtrykk fra myndighetene - for å imøtekomme den store søkning til høgre utdanning. Nå skal det altså bygges ned. Ungdomskullene vil snart vokse igjen, og om 5-10 år vil vi få krav om å øke opptakskapasiteten. Å bygge opp forsknings- og kompetansemiljøer tar tid og krever langsiktig tenkning. Dette ser ut til å være totalt fraværende i den politikk vi nå ser, hvor retningen justeres fra år til år. En annen svakhet - og den har vi hatt hele tiden - er at det opereres med en standardbevilgning pr. student på kr. 60 000 på lavere grad, uavhengig av hvilke studier det dreier seg om. Jeg hørte nettopp en fremtredende politiker som mente det var for mange studenter som tok populære generelle fag, uten at det var så lett å se at dette svarte til samfunnets behov. Men med det fastprissystemet som brukes, vil det være umulig for et universitet å satse tungt på studier som krever store ressurser til utstyr, laboratorier og veiledning. For å få det til, må en ha et stort antall "billige" studier som kan subsidiere de dyre studiene. Spesielt NTNU har liten frihetsgrad her, da vi har mye større andel av kostbare profesjonsstudier enn de andre universitetene. Vi er opptatt av den sviktende rekruttering til studier i naturvitenskap og teknologi. Da må vi også sørge for at disse studiene er skikkelig finansiert, direkte og ikke ved tilpasninger basert på gjennomsnittstall fra en portefølje av studier. En tredje svakhet er at det ikke tas hensyn til om et universitet fyller måltallene eller ikke. Ved NTNU har vi over 1000 studenter mer enn måltallene. Likevel skal måltallet ned fordi det totale antall studenter på landsnivå har sunket. Her brukes altså et omvendt stimuleringsprinsipp. Jo bedre jobb du gjør, jo vanskeligere får du det økonomisk. Mjøsutvalget foreslår at bevilgningene til universitetene skal være mer basert på avlagte eksamener og grader. Det krever at vi har differensierte priser knyttet til kostnadene ved de ulike studiene. Dette er et system som praktiseres våre naboland. Det bør snarest mulig settes i gang et arbeid for å finne fram til slike kostnadskategorier. Innenfor områder av vesentlig nasjonal interesse kan vi ikke satse mindre enn våre naboland og de land vi konkurrerer med. En internasjonal "benchmarking" av satsing innen ulike områder er derfor nødvendig.

Rektor Emil Spjøtvoll