Når oppdragsgiverne ikke liker resultatene (20.10.00)

Forskerne kritiseres stadig vekk for manglende engasjement i samfunnsdebatten. Arpad Pusztais forsøksrotter hadde ikke bare godt av genmodifiserte poteter. Forskeren fortalte om dette i et TV-program. Det kostet ham jobben.

foto: Tore Oksholen

Den 10. august 1998 sender TV-selskapet Granada et program om genmodifisert mat. De intervjuer dr. Arpad Pusztai, en forsker ved den private forsknignsstiftelsen Rowett Resarch Institute i Aberdeen, Skottland. Pusztai beskriver en serie forsøk hvor rotter blir fôret med genspleisede poteter. Her forklarer han i korte trekk at en av de genmodifiserte potetene førte til visse uheldige endringer i rottenes indre organer. Pusztai sier videre at han selv ikke vil spise disse potetene før ytterligere undersøkelser gjøres.

Utløste voldsom strid. Pusztai formulerte seg forholdsvis moderat. Likevel beslutter instituttet å suspendere ham to dager senere. Ledelsen ved Rowett gir ham munnkurv, tar beslag i alt laboratoriemateriale, oppløser forskingsgruppen hans og stanser alle videre forsøk. Kjemigiganten Monsanto går til frontalangrep på den ungarskfødte forskeren, som på sin side er blitt avskåret fra å forsvare seg offentlig. I det følgende året bølger kampene fram og tilbake - om hvorvidt dette er god forskning, om genpoteter er farlige, om hva forskerne egentlig har lov til å si offentlig. Det britiske vitenskapsakademiet og redaktøren i Lancet havner på hver sin side av frontlinjene. Lancet publiserer til slutt en vitenskapelig artikkel hvor Pusztai beskriver forsøkene, trass i at tidsskriftets sjefredaktør sier at han ble forsøkt truet til ikke å trykke artikkelen. Trusselen ble framsatt av et framtredende medlem av det britiske vitenskapsakademiet.

Støtte fra Painter. Professor emeritus Terence J. Painter ved NTNU har engasjert seg sterkt i Pusztais skjebne. De to har hatt et langvarig faglig samarbeid, og Painter går god for ungarerens faglige standard. - Han er en høyt respektert biokjemiker, og grunnen til at han fikk sparken var at han publiserte forskningsresultater som oppdragsgiveren ikke likte, sier professor Painter. Pusztai fant at genetisk modifisering av matplanter i visse tilfelle kan føre til utviklingen av planter med uventede giftige egenskaper. - Han mente at genetisk modifiserte matplanter burde utsettes for langt strengere kontroll en det som er vanlig, før maten blir solgt. Det burde være edruelig nok. Men her talte tydeligvis griskhet sterkere enn hensynet til publikums sunnhet, hevder professor Painter. Men det er ikke bare forbrukernes interesser som skyves til side i denne saken. Vel så viktig er hensynet til forskningens - og forskernes - frihet, sier Painter. Han oppfordrer til aktiv støtte for ungarerens sak. Det som hendte i Skottland, kan skje i Norge dersom forskerstanden ikke reagerer, advarer han. - Hva slags framtid er det for vår forskning dersom vi forblir tause, mens forskerne i et naboland blir fratatt sin ytringsfrihet? spør Terence J. Painter.

tore oksholen tore.oksholen@adm.ntnu.no

Forsøket

Pusztai og hans kollega tok et GNA-lektin fra snøklokke og overførte det til potet. Lektiner er en gruppe proteiner som er gifter for mennesker, dyr og insekter. Forsøksdyrene ble delt i tre grupper, med seks rotter i hver. Den første gruppen fikk vanlige poteter; gruppe to fikk lektin-modifiserte poteter, mens de siste seks rottene fikk vanlige poteter samt frie lektiner i tillegg. Grunnen til det var at Pusztai ville se om det var lektinene i seg selv som eventuelt forårsaket endringer i tarmen, eller om det først er når lektinet puttes inn i poteten at skaden skjer. Lektinet fra snøklokka ville bidra til å holde insektene borte. Formålet med den nye poteten er således å frambringe en potet som trenger mindre sprøytemidler.

Pusztai fant at når rottene spiste genpoteten rå, så skjedde det endringer i tarmveggen, som er antatt å være negative. Men et nærmere studium av resultatene viser at resultatene er noe mer tvetydige enn først antatt: Når genpoteten kokes før den spises, fører den til en positiv effekt - inntak av lektinmodifiserte poteter gir endringer med antatt positiv effekt.

Videre har spising av frie lektiner mindre effekt. Dermed skulle konklusjonen bli at det er en "X-faktor" som slår inn - når lektinet puttes inn i poteten, så skjer det noe.

- Færre våger å si ifra

- Om du selger deg til djevelen, nytter det ikke å ombestemme seg etter at salget er gjort, sier professor Alf Brubakk.

For ti år siden sto professor Brubakk med begge beina oppi en situasjon som har en del til felles med Pusztai. Likheten består i at Brubakk også fikk resultater som oppdragsgiverne ikke likte. Brubakk testet ut en ny type kontrastmiddel til bruk ved ultralydundersøkelser. Han oppdaget til sin forskrekkelse at forsøksgrisen han benyttet, døde etter å ha fått midlet injisert. Brubakk gikk ikke aktivt ut i mediene, men han unnlot ikke å svare på spørsmål da en journalist tok kontakt. Det førte til at oppdragsgiveren, Hafslund Nycomed, kuttet all kontakt med ham. - Det var for så vidt forståelig av dem. Jeg mener at jeg gjorde det rette, og jeg var forberedt på at det ville få konsekvenser. Jeg var villig til å betale den prisen, sier Brubakk i dag. Han avviser at industrien har dårligere moral enn andre. - Derimot har de en annen dagsorden enn oss. Det er en prinsipiell interessekonflikt ute å går her, sier han. Brubakk nevner et eksempel fra begynnelsen av 1800-tallet, da fargeindustrien innen tekstilbransjen ga en kjemiker i oppgave å forske fram et bedre produkt. Forskeren kom fram med et genuint nytt produkt - kunstig farge. Det dannet grunnlaget for den farmasøytiske industrien - men innebar at kjemikerens oppdragsgivere gikk konkurs. - Det er litt tøft å forlange at industrien skal finansiere sin egen undergang. Men dersom man mener at stadig mer av forskningen skal finansieres industrielt, må man være forberedt på at forholdet mellom forskerens integritet og oppdragsgiverens interesser blir stadig vanskeligere. Terskelen for når forskeren våger å si ifra, vil etter hvert bli stadig høyere, advarer Brubakk. Det som bekymrer ham mest, er at utviklingen går i denne retningen uten at det foregår en reell debatt om det er dette man ønsker. - Dersom man ønsker å selge seg til djevelen, bør man i det minste være klar over hvem som betaler regningen, sier professor Alf Brubakk.

- Kreves høy integritet

Professor og potetekspert Atle Bones ved NTNU reagerer på behandlingen Pusztai ble utsatt for. Men Bones vil likevel ikke skrive under på et opprop til støtte for Puztai.

- Dette oppropet misbrukes til å gi inntrykk av at underskriverne går god for Pusztai sine metoder og resultater. Og det gjør jeg ikke, sier Bones. Han ville selv i 1989 gjøre forsøk på en stor serie med genmodifiserte poteter for å undersøke ukjente effekter av genmodifiseringingen, men Forskningsrådet og departementene konkluderte med at den slags forsøk ikke var nødvendig. Professor Bones mener forsøkene til Pusztai lider av grunnleggende svakheter. Blant annet er poteter feil næring for rotter, det er for mye stivelse i disse rotvekstene, og spesielt i rå form fungerer de dårlig som rottediett. Det er også andre sider ved forsøket, som gjør Bones tvilrådig. Derfor mener han det var feil av Pusztai å publisere resultatene uten å ha gjort mer for å forsikre seg om at de var riktige. - Pusztai er trolig en god lektin-forsker. Men jeg tror ikke på tallene - selv om de er statistisk signifikante. Det er få forsøksdyr med i eksperimentet, og de observerte endringene er ikke spesielt store. Jeg ville aldri gått ut med slike resultater før de var gjentatt, eventuelt reprodusert av andre forskere. Det ser ut til at han hadde det for travelt, sier professor Bones. Andre har også problemer med å vurdere resultatene til Pusztai. Et ekspertpanel på 12 (medisinere, genforskere, matforskere) har nylig utredet mulige helseeffekter av genmodifisert mat (NOU frigitt 11 oktober 2000), men omtaler Pusztais forsøk kun i en fotnote. Mener du det rettferdiggjør forskningsinstituttets harde reaksjoner overfor ham? - Ikke i det hele tatt. Det var meningsløst av Rowett å ikke forlenge engasjementet av Pusztai. De burde tvert imot fått ham til å gjenta forsøket, eller gjort alle data og materialet (potetene) tilgjengelige slik at andre kunne etterprøve forsøkene. Dette hadde vært fair overfor Pusztai, det hadde vært vitenskapelig interessant, og det hadde vært riktig overfor forbrukerne. Med forbehold om at det kan ligge forhold til grunn som ikke er offentlig kjent, synes jeg at det hele er preget av en kraftig overreaksjon fra forskningssinstituttets side. Kunne noe slikt ha skjedd i Norge? - Det er ikke noe uvanlig at oppdragsforskere mister jobben når oppdragsgiverne skrur igjen pengekrana. Men jeg har ikke hørt om at slikt skjer fordi de får resultater som de ikke liker. Dog kreves det høy integritet hos den enkelte forsker for å sikre seg at man står imot, dersom det skulle forekomme forsøk på utilbørlig press fra oppdragsgiver, sier Bones.