Vitenskapelig vegring mot popularisering? (20.10.00)

Det er akademikernes plikt å formidle sin kunnskap, skriver Einar J.Aas.

En av universitetets oppgaver er formidling. Paragraf 2, punkt 4 i Universitetslovens kapittel 1, "Virkeområde og formål", sier det slik: "Institusjonene har ansvar for å formidle kunnskap om virksomheten og for å utbre forståelse for vitenskapens metoder og resultater". Kunnskap om - og forståelse for - det er svære oppgaver. Hvor står NTNU når det gjelderformidling? Uten å ha noen statistikk å støtte meg til, virker det som om vi er lite synlige i mediebildet, inkludert dagspressen. Dessverre er teknologene minst synlige. For fire - fem år siden var NTNUs vitenskapelige ansatte svært så aktive i den lokale dagspresse og til en viss grad i hovedstadspressen. Da var temaet organisering av universitetet i Trondheim. Strømmen av innlegg var så stor at utdanningsminister Gudmund Hernes truet med å drukne oss i studenter! Dette engasjementet var selvsagt prisverdig, men det røpet også at kampen for den akademiske frihet var noe nærsynt, og at interessen for egen arbeidssituasjon kanskje var den sterkeste motivasjon for engasjementet. Med noen få prisverdige unntak er jeg ikke imponert over NTNUernes samfunnsengasjement ut over engasjementet for egen arbeidsplass. Det synes å være et spesielt stort behov for vederheftig formidling av forskningsresultater fra naturvitenskap og teknologi. Meg bekjent finnes det ingen spesialisering innen disse emner ved noen journalistutdanning i Norge. Høyskolen i Oslo tilbyr journalistutdanning, der generell journalistisk teori og metode undervises innen fag som kommunaljournalistikk, retts- og kriminaljournalistikk, nyhetsjournalistikk, økonomijournalistikk, featurejournalistikk, miljøjournalistikk og internasjonal journalistikk. Men vitenskapsjournalistikk mangler. Vi kan akke og oje oss over dette, eller vi kan prøve å bidra med vår egen kunnskap. Jeg leste nylig om igjen et innlegg i Morgenbladet fra mai 1997, der Kåre Bulie reflekterte over motsetningene mellom presse og universitet. Bulie skrev: "Riktignok har det i mange år eksistert ganske sterke motsetninger mellom presse og universitet, men det er ikke utelukkende pressens skyld. Dagens akademikere har mindre tid enn sine forgjengere til å debattere i en bredere offentlighet. Likevel er det akademikeres plikt å formidle sin kunnskap i fora som når lenger enn fagmiljøet. Kanskje kunne akademikerne være med på å utgjøre den "faglig-profesjonelle skranke mot vulgariseringen av mediene". som Hagtvet etterlyser. Selv er han et godt eksempel på en professor som deltar i bredere debatter. Hvis færre av hans kolleger hadde isolert seg på kontorene sine, kunne det blitt høyere nivå på debattene." - Foranledningen var at Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved UiO, hadde gått sterkt ut i en Aftenposten-kommentar, og hevdet at "journalistene representerer paradoksalt nok ingen faglig-profesjonell skranke mot vulgariseringen av mediene". "Hvordan er de blitt så viltslående anti-intellektuelle?" spurte Hagtvet. Jeg slutter meg for øvrig til Albert Einsteins utsagn omkring popularisering av vitenskap: "Gjør det så enkelt som mulig, men ikke enklere".

Einar J. Aas er professor ved Institutt for fysikalsk Elektronikk