Når selv Vårherre kommer til kort (20.10.00)

Stilles det for strenge krav ved vurdering av professorkompetanse? undrer Edvard Vogt, Universitetet i Bergen.

En meget kvalifisert forskervenn fikk forleden avslag på sin søknad om professoropprykk. Jeg trøstet ham med en hypotese at universitetssituasjonen nå er blitt slik at jo lenger fremme på forskningsfronten mot det nye og ukjente en kandidat befinner seg, desto vanskeligere vil det være for ham/henne å tilfredsstille en professoral bedømmelseskommisjon.

Dagens unge forskere representerer per definisjon en annen type kompetanse enn den som kvalifiserte kommisjonsmedlemmene som professorer for ti og tredve år siden. De vitenskapelige erkjennelser innenfor ethvert fagområde fordobles nå - la oss si - hvert tiende år, mot hvert femtiende år tidligere. Dagens professorale meritteringskrav er formelt de samme som før, stilisert til to doktorgraders krav til orientering, kunnskaper, innsats, teoriprøvinger og publikasjoner. Problemet er at på vedkommendes spesialiserte frontavsnitt må han/hun i dag dekke et fagområde som er dobbelt så omfattende som det vedkommende område representerte for ti år siden. En doktoravhandling har i dag ofte det dobbelte omfang av det "normale" for en generasjon siden. I tillegg til hans mange andre publikasjoner var min venns vel mottatte doktoravhandling på 727 sider. Det er faktisk ikke lenger et rimelig krav å skulle dokumentere publikasjoner på professoralt nivå i hele den langt bredere sektor som bedømmerne selv dekket den gang fagets/professoratstittelens kunnskapsinnhold var langt mindre. Erkjenner ikke bedømmerne dette, vil de oftere og oftere måtte diskvalifisere glimrende kandidater som altfor spesialisert.

En annen verdifull forskertype vil også bli definert ut. Etter ti år vil det med den akselererende forskningsutvikling ofte foreligge en ny paradigmesituasjon, som er oppstått etter at bedømmerne selv ble etablerte. En forsker som arbeider innenfor det fremvoksende paradigma vil fremlegge til bedømmelse publikasjoner som behandler forhold og sammenhenger som ligger utenfor bedømmerne paradigmer. Han/ hun kan da bli definert ut som utilbørlig bredt orientert, selv om vedkommende nettopp derved har bidratt med nye og kanskje banebrytende erkjennelser og forståelser.

Jeg håpet at slike hypoteser om at feilen kanskje ikke ligger hos min mismodige forskervenn, kunne være ham en fattig trøst. En mer allmenn teori om at det ofte er de etablerte bedømmeres begrensninger som ligger bak deres negative bedømmelser, kunne faktisk belegges med mange eksempler på at underkjente forskere senere i vitenskapens historie blir vurdert høyere enn deres bedømmere. Det mest kjent eksempel er her utvilsomt Gud Fader selv, da han for noen år siden søkte om tenure som full professor i etikk ved et amerikansk universitet. Når min venns akademiske karrieres skipbrudd er felles med ham, må bedømmelsen vel nærmest kunne defineres som en seier.

Ifølge Socio.-Legal Newsletter, no 17, 1995, kan den negative innstillingen fra Gud Faders professorale bedømmelses-kommisjon sammenfattes slik:

1. Han har bare én større publikasjon.
2. Den er skrevet på hebraisk og ikke på engelsk.
3. Den mangler bibliografi og fotnoter.
4. Han har ingen artikler i refereed tidsskrifter.
5. Det ser ut til at han ar forfattet boken med utilbørlig megen hjelp av assistenter og til og med av ghost writers.
6. Det er riktig at han har foretatt omfattende eksperimenter, men de fleste ble foretatt for meget lenge siden og de er utilfredsstillende dokumentert.
7. Han har ikke vist vilje eller evne til samarbeid med andre forskere.
8. Det har vært vanskelig å replikere hans resultater.
9. Han har brukt menneskelige forsøkspersoner uten å ha søkt om godkjennelse av dette fra en forskningsetisk komité.
10. Da ett av hans eksperimenter ble mislykket, dekket han dette til ved å drukne de fleste av forsøksobjektene. Også ellers har han bare beholdt noen utvalgte tilfeller fra hver eksperiment-serie, uten å gjøre tilfredsstillende rede for utvelgelseskriteriene.
11. Det er ikke klart om eliminasjoner er foretatt bare fordi forsøksobjektenes atferd ikke fulgte teorien.
12. Han har gitt få forelesninger og nøyer seg oftest med å be studentene om å lese hans ene bok.
13. Det blir fortalt at han har overlatt mange undervisningsplikter til sin sønn.
14. Han utelukket sine to første studenter fra undervisningen med den begrunnelse at de hadde gått utenfor pensum og hadde lært for meget.
15. Han har hittil bare formulert ti eksamensoppgaver. Samtlige oppgaver har vist seg utilbørlig vanskelige. I hans lange undervisningspraksis har bare to studenter (Maria og hennes sønn Jesus Josefsen) hittil bestått eksamener. Uklare slektskapsforhold kan her ha spilt en rolle.
16. Hans treffetid har vært meget uregelmessig. Han avslår å møte andre enn sine favorittstudenter og han møter dem da utenfor campus - gjerne på fjelltopper eller i ørkener.

Min venn har selvsagt liten grunn til å beklage seg når hans skipbrudd blir delt med Den allvitende selv. Min forskervenn har for øvrig heller ikke grunn til å beklage seg på det mer praktiske plan. Han overtar snart en like høyt respektert og bedre betalt stilling i den ikke- akademiske verden. Verre er det for fakultetet og for hans kolleger og for studentene som mister en god forsker og lærer.

Jeg har ikke lest min venns bedømmelse, og min trøstende hypotese er derfor ikke rettet mot hans bedømmende professorer som personer. De må selvsagt som alle akademikere ansees som fullt kompetente innenfor universitetssituasjonens begrensninger. Det som mine hypoteser sier, er bare at de foreliggende kriterier og retningslinjer kanskje ikke holder mål i forhold til dagens ekspanderende forskningsfront. Dagens nye forskningssituasjoner er på godt og ondt vidt forskjellig fra fortidens embetsmanns-universiteter med deres solid grunnfestede professorale elfenbenstårn. I dag må universitetene ha større valgfrihet, og vi må ha råd til å utvide kretsen av de professorkompetente. Det er universitets fremtid vi definerer ut når vi ikke er i stand til å inkludere i vårt fellesskap den type glimrende forskere og lærere, som jeg fra mitt samarbeid med min venn vet at han representerer.

professor (em) Edvard Vogt, Juridisk fakultet, UiB