I løpet av de siste 20 årene har den afrikanske elefanten gjennomgått en katastrofal tilbakegang fra ca 1.3 millioner til godt og vel 300.000 individer. Jakten på elfenben og ødeleggelse av leveområder er de viktigste årsakene til denne reduksjonen. I nasjonalparken Chobe i Botswana har Stokke studert elefantenes matvalg, forekomsten av plantearter på beiteplassene og valg av leveområder. Han har også evaluert konsekvensene av slike kjønnsforskjeller og dynamikken til elefantflokker med hensyn til forvaltning. Hannene spiste mer fiberrik mat enn hunnene, var mindre kresne med hensyn til valg av beiteplass og brukte flere leveområder i tørketiden. Dette skyldes at hannene er dobbelt så store som hunnene, og at dette muliggjør en bedre fordøyelse av fiberrik kost, samtidig som økt kroppsstørrelse gjør at næringskonsentrasjonen i maten kan minkes. Hannene trenger derfor ikke være så nøye som hunnene med hva de spiser, så lenge den maten de spiser forekommer i store mengder, er lett tilgjengelig og "smakelig". I tillegg kan hannenes utvidede bruk av leveområder i tørketiden forklares med at de kan gå lengre fra vann enn hunnene, som må die små kalver.

Studiet støtter hypotesen om at fenomenet kan forklares ut fra næringsmessige fysiologiske faktorer som er relatert til forskjellen i kroppsstørrelses mellom kjønnene. Det er sannsynlig at det kreves en viss minimumsforskjell i kroppsstørrelse for at segregasjonen skal være praktisk målbar. Samtidig viser studiet at hypoteser kan være skalasensitive. For den lokale forvaltningen er ny viten om dynamikken til elefantflokkene og kjønnenes ulike påvirkning på vegetasjonen og forskjellige bruk av leveområder viktig. Regionalt har studiet kanskje enda større betydning, i og med at det uberørte Chobeområdet kan brukes som et referanseområde for å fastsette graden av forstyrrelse i andre elefantpopulasjoner i fragmenterte områder eller som mal ved reetablering eller supplering av tapte eller svekkede populasjoner.