UA 16: I det akademiske glasshuset (2.11.00)

Tverrfaglighet – et forskningspolitisk surfebrett?

Der universitetsansatte møtes, blir det gjerne diskusjon om fordelingen av forskningsressurser. Som man enkelt kan observere, er denne fordelingen skjev. Noen får mye, andre får ingen ting. Det gir selvsagt grunn til mistanke om at noe er galt.

Hypotesene om hva som er galt, varierer. De komiteene som fordeler penger, er generelt under mistanke for å legge for stor (eller for liten) vekt på regional tilhørighet, de er for tradisjonelle (eller de ivaretar ikke i tilstrekkelig grad de tunge tradisjonene innenfor faget, men kaster seg ukritisk på motebølger), de favoriserer unge menn (eller eldre menn eller kvinner), de legger for stor (eller for liten) vekt på forskningsmiljøenes rykte, og så videre ad nauseam.

Ett av de mest suspekte kriteriene er tverrfaglighet. Som alle vet, er tverrfaglig forskning generelt dårlig. Den er altfor relevant, samtidig som den mangler den nødvendige forankring i fagdisiplinene. De som arbeider med tverrfaglig forskning, er akademiske tapere som ikke greide å overleve de tøffe kravene innenfor fagdisiplinene. Likevel surfer de videre på bølger av svada og politisk korrekthet. Dette er et pinlig og høyst beklagelig fenomen.

Dessverre er det slik at tverrfaglighet nyter godt av stor popularitet blant politikere og andre som ikke har greie på forskning (for eksempel studenter). Derfor er det rikelig tilgang på forskningsmidler til denne typen forskning. Som alle vet, er det forskningsmidler til alle som vil nedlate seg til å bruke merkelappen tverrfaglighet på sine søknader. Heldigvis holder de fleste akademikere seg for gode til den slags, men det er likevel bittert å observere hvor mye penger som bevilges til prosjekter og personer som alle vet er faglig svake.

Det er selvsagt ekstra foruroligende at universitetets styrende organer også har kastet seg på tverrfagligheten. Nå skal det til og med satses på tverrfaglige studieprogrammer. Dermed risikerer vi at svadaen settes i system. Alle er enige om at det vil være ille, for det undergraver jo nok en bærebjelke i det akademiske systemet. Dermed kan alle se hva slags pest tverrfagligheten er!

På den andre siden innebærer en slik systematisering gjennom studieprogrammer at tverrfagligheten vil likne på de etablerte fagdisiplinene, kanskje til forveksling? Og det er jo er en beroligende tanke. Kanskje disiplinene vinner til slutt, likevel?

Knut H. Sørensen er professor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier