UA 16: Den vanskelige kommunikasjonen (2.11.00)

Forholdet mellom forskning og journalistikk er mer enn popularisering eller formidling. I universitetene har det likevel befestet seg holdninger basert på gammeldags viten, med en slagside i forskernes favør. Selv om forskningsdata om forholdet mellom forskning og journalistikk er magre, tyder resultatene på at det lett oppstår konflikter mellom forskere og journalister, delvis pga. ulike arbeidsmetoder, delvis pga. forskjellige profesjonskrav. I vitenformidling har det kritiske paradigmet siden midten av 1980-tallet utfordret det tradisjonelle populariseringsparadigmet, som er basert på en forutsetning at mediene skal formidle ‘fakta’ og ‘sannhet’. Det kritiske paradigmet understreker at det finnes mange konkurrerende sannheter, og at vitenskapelige fakta er konstruksjoner som skapes og fortolkes forskjellig i nye kontekster.

To kulturer.
Siden midten av 1980-tallet har kritiske tilnærmingsmåter definert på nytt forholdet mellom vitenskap og den offentlig sfære. Disse tilnærmingsmåtene betrakter forskning og journalistikk som to forskjellige kulturer med sine egne diskursive praksiser og måter å produsere og presentere informasjon på. Det kan grovt skilles mellom et ‘populariseringsparadigme’ og et ‘kritisk paradigme’. Den første, vitenskapssentrerte tilnærmingsmåten, er basert på en idé om at mediene skal formidle ‘fakta’ og ‘sannhet’, som forskningen har produsert. Den andre, mediesentrerte fortolkingen, understreker at det finnes mange konkurrerende ‘sannheter’ i forskningen. Derfor er det medienes oppgave å avsløre representasjonen av den sosiale virkelighet. Begge tilnærmingsmåter lider av et for smalt perspektiv. Paradigmene tar ikke tilstrekkelig hensyn til sosiale krefter, maktpolitikk og de praksiser som produserer på den ene siden forskning og på den andre medienes representasjoner av vitenskapen. Vitenskapelig kommunikasjon er mer enn publisitet.

Forskningen har vært enten for vitenskapssentrert eller for mediesentrert, og den har ikke evnet å fange opp de varierende forhold mellom vitenskapssystemet og den massemedierte offentlige sfæren. Det er forskere selv, som har kunnet definere målet for populariseringen, basert på antatte interesser i det vitenskapelige fellesskapet. Målet har vært en ‘opplyst borger’, som handler rasjonelt og tilpasser seg til den tekniske utviklingen. Forholdet mellom forskning, medier og publikum har vært betraktet kun som et informasjonsproblem. Utgangspunktet har vært paternalistisk og pedagogisk: borgere skulle læres og utdannes ved hjelp av ‘riktig’ kunnskap og ‘korrekt’ informasjon.

Forenklet og forvrengt?
Denne tradisjonelle tilnærmingsmåten har hatt et normativt utgangspunkt: å bidra til å spre vitenskapelige resultater. Studiene dekker over et vidt spektrum: vitenskapsjournalisme, publikums forståelse av vitenskap, risikokommunikasjon, Public Relations og markedsføring. Typisk for denne tilnærmingsmåten er et sterkt skille mellom den vitenskapelige og den populariserte kunnskapen. Den første er blitt betraktet som objektiv og rasjonell, den andre som en hensiktsmessig forenkling av vitenskapelig kunnskap. Ideen er basert på en modell der forskerne først produserer vitenskapelig kunnskap, som deretter blir formidlet til publikum på en forenklet og – etter mange forskeres mening – forvrengt måte.

Undersøkelser innen det kritiske paradigmet har studert forskning som en sosial aktivitet og som en prosess der vitenskapelig informasjon og formidling av vitenskap er produsert. Denne tilnærmingsmåten studerer ikke forholdet mellom forsker og medier som en del av et populariseringsapparat, men den undersøker prosesser, som produserer offentlige representasjoner av vitenskap i ulike sosiale kontekster. Vitenskapelige fakta sees som konstruksjoner som skapes og fortolkes forskjellig i nye sammenheng. Gradvis har vitenskapelig kommunikasjon beveget seg fra en lineær og sendersentrert modell, mot en bredere tilnærmingsmåte. Et konstruktivistisk perspektiv har påvirket det kritiske paradigme, som betrakter vitenskap bare som en ‘kunnskapskultur’ blant mange, og vitenskapen kan ikke garanteres en privilegert posisjon. Vitenskapelig kommunikasjon er også et produkt av sosiale fortolkninger.

Ekspertkunnskap.
Det oppstår ofte problemer fordi forskere og journalister er uenige om hvordan resultater bør omhandles i media. Når det gjelder formidling av komplekse og kontroversielle tekniske saker, blir forholdet mellom eksperter og journalister enda mer betent. Forskere kan være oppriktig opptatt av å formidle forskningsresultater, mens journalister er mer interessert i å avsløre underliggende politiske agendaer (jf. bruk av atomkraft, genmanipulering). Som Rune Ottosen hevder, vil vitenskapelig kommunikasjon alltid innebære et element av konflikt mellom forskere og journalister. Forskere anvender et vitenskapelig perspektiv, mens journalister har et pragmatisk perspektiv. Forskere produserer spesialiserte data som kan generaliseres og verifiseres. Journalister på sin side skriver folkelig og ukomplisert. Vitenskapsfolk introduserer premisser i forbindelse med konklusjoner, mens journalister er kun interessert i konklusjoner. Forskere driver langsiktig forskning, mens journalister produserer nyheter innen korte tidsfrister. Forskerpråk er abstrakt med spesialiserte uttrykk, mens journalister bruker konkret språk med eksempler fra hverdagen. Forskeren er forsiktig og detaljert, mens journalisten ofte er spekulativ og konsentrerer seg om de store linjene. Komplekse og kausale forbindelser kjennetegner vitenskap, mens nyhetsreportasjer er basert på monokausalitet. Også målgrupper er forskjellige: forskere skriver til et vitenskapelig fellesskap, journalister til allmennheten. Ifølge undersøkelser er ikke journalistenes ‘feil’ alltid faktiske feil, men skjev vektlegging, overdreven bruk av særegne detaljer, eller utelatelse av vesentlig informasjon. Mange forskere har også urealistiske krav til journalistenes spesialkunnskaper.

Konflikten mellom forskere og journalister er primært basert på spørsmålene om profesjonalisme og produksjon av kunnskap. Journalister er ikke lenger kun formidlere av kunnskaper, de er blitt fortolkere av vitenskapelige data. Det tidligere hierarkiske forholdet mellom forskere og journalister er blitt underminert. Tradisjonelt har gjensidigheten mellom vitenskap og medier vært ensidig, dvs. mediene trenger forskere, men ikke det motsatte. Det vitenskapelige samfunn har vært temmelig lukket og selvtilfreds. Noen forskere har vært engstelige for å miste sin vitenskapelige troverdighet i mediene og derfor nektet kontakt med journalister. En slik holdning fremmer mystifisering av vitenskap og skaper inntrykk av en esoterisk ekspertkultur.

Symbiose.
Forskningen antyder at forholdet mellom forskere og journalister er en symbiose, der det er et gjensidig behov for å bruke hverandre til egne legitimerende formål. Journalister trenger forskere, ikke bare til å påplusse verdien av deres produkt eller til å gi vitenskapelig ‘ferniss’, men også for å forhøye deres egen prestisje og troverdighet. På den andre siden er forskere avhengig av offentlig anerkjennelse, og de trenger publisitet for få fremtidig økonomisk støtte til sin forskning. Vitenskap er tvunget til å konkurrere med andre institusjoner om det økonomiske fundamentet. Den offentlige sfæren er blitt et forum, der forskjellige aktører prøver å legitimere sine aktiviteter. Likevel har motsetningene mellom forskning og journalistikk i praksis blitt mindre i de siste årene. Journalistene har bedre utdanning og de er blitt mer undersøkende. Forskere på sin side har fått en bedre forståelse for betydningen av vitenskapelig kommunikasjon. For nære forbindelser mellom disse to profesjonene er heller ikke ønskelige. Forholdet mellom forskere og journalister begynner å vakle, når en part blir for avhengig av den andre. Dette skjer når journalistene føler at deres handlingsfrihet er truet, og når forskerne føler at journalistene prøver å legitimere sine argumenter ved hjelp av ekspertenes autoritet.

Konfliktarenaer.
Kildekonflikten finner sted når journalistene velger sine ‘egne’ forskere, som kan representere et foreldet syn på saken, eller ha interesser å stå fram som en motpart. Mediene velger ofte kilder på grunn av forskernes tidligere medie-erfaringer og ut fra forskerens ‘konfliktverdi’. Forskere anklager da mediene for spredning av misvisende informasjon. Kildekonflikten kan også utvikle seg til en ekspertkonflikt, der forskerne selv er uenige om fakta. Det finnes selvopptatte forskere, som kommer fram for å fungere som kontraeksperter med en alternativ mening. Journalister behandler enkelte ganger eksperter, som utfordrer de ‘offisielle’ synspunktene, med større sympati enn deres motparter.

Kunnskapskonflikt oppstår når mediene på nytt skriver ekspertinformasjon for å gjøre budskapet enklere. Dette leder til forskernes beskyldninger om at medieformidlingen er unøyaktig og mangelfull. Også beskyldninger om at resultatene er tatt ut av sin sammenheng og om at journalistene søker sensasjoner, er vanlige. Videre hevder forskere at journalister kommuniserer overfladisk og gir et misvisende bilde av vitenskapen. Samtidig kan det også utvikle seg til en prioritetskonflikt, når journalister og forskere er uenige om en god ‘story’. De saker som forskere betrakter som relevante og viktige, er ikke nødvendigvis de samme som journalister mener er et egnet for et godt ‘scoop’. Journalistene vil personifisere saker og tilby en dramatisk klimaks, mens forskere vil formidle nakne fakta. Dette leder ofte til antagonisme: forskere betrakter journalister som ignorante skandalejegere, og journalister betrakter forskere som folk som er besatt av meningsløse detaljer og trivialiteter. Forskere mener at journalister mangler vitenskapelige kvalifikasjoner til å ‘oversette’ og forklare data.

Kompetansekonflikten mellom forskere og journaliser baserer seg på forskjellige profesjonskrav. Profesjonelle koder for en forsker og for en journalist er ikke sammenlignbare. Dette leder ofte til en troverdighetskonflikt, som oppstår når forskere ikke stoler på journalister, og det motsatte. Disse konfliktene blir ofte betraktet som personlige konflikter, selv om de er strukturelle. Forskere og journalister har forskjellige funksjoner i samfunnet, og dette er ikke alltid verken forstått eller akseptert av den andre part.

I evig spenning.
Forholdet mellom vitenskap og journalistikk er to kulturer i spenning. Både forskere og journalister vil være med i spillet, men de er uenige om reglene. Forskere oppfører seg ofte som om journalistene bare skal fungere som ‘oversettere’ av vitenskapelig kunnskap ved å prøve å kontrollere reportasjene eller ved å prøve å påvirke intervjuopplegget og vinklingen. Journalister betrakter en forsker kun som en informasjonskilde blant mange. De vil skrive artikler som er basert på informasjon fra flere kilder, kutte ut triviell eller for komplisert informasjon, og sette konkurrerende informasjonskilder opp mot hverandre.

Det er for lettvint å anklage den enkelte forsker eller journalist for giddesløshet eller latskap. Den som aktivt vil operere innen vitenskapelig kommunikasjon, trår lett i et minefelt, som ved neste korsvei kan lede til tilbaketrekking. Utdanning i vitenskapelig kommunikasjon, som en integrert del av forskerprogrammene, eller hospitantordninger kan fungere som en brobygger mellom disse to kulturene. Da må en erstatte ordene forskningsformidling og popularisering med ordet vitenskapelig kommunikasjon, som bedre reflekterer det likeverdige gjensidige forholdet mellom vitenskap og medier.

Soilikki Vettenranta Førsteamanuensis ved Pedagogisk institutt