UA 16: Magneter og andre frastøtende elementer (2.11.00)

Det er en deilig høstdag i oktober. Sola skinner, ekornene hopper og spretter, jeg er nyansatt ved NTNU, og min sjef har gitt meg et kreativt oppdrag. Da er det fint å befinne seg på et sted man kan slappe av og la tankene flyte. Jeg og en kollega skal samarbeide, og fornøyde gir vi oss i vei. Vi trasker bortover mot elektrobygget på Gløshaugen, åpner glassdørene og trer inn i den lyse hallen. Ved bordene sitter studenter og leser mellom notater, bøker og matpakker. Lenger inne ligger vårt mål: kantina «Magneten». Tiltrekkende navn, tenker jeg. Vi går inn, kjøper kanelboller og te, og ser oss omkring etter en plass. Det er formiddag og tomt i lokalet nærmest disken, men det ytterste rommet er lyst og vennlig, så vi bestemmer oss for å gå inn dit.

Idet jeg nærmer meg døra, skimter jeg en liten lapp hvor det står: «Studenter som skal spise har prioritet. Kantina er ikke ment som lesesal!». Jeg stusser litt og nøler. Jeg har vært student en gang, jeg også, og meldinga på lappen treffer meg midt i magerefleksen for «forbudt-for-studenter-følelsen». Men så kommer jeg på at jeg ikke er student lenger. Jeg er jo ansatt nå! Vi går inn. Noen få sjeler sitter ved to andre bord. De drikker kaffe, diskuterer lavmælt, forstyrrer ingen. Min kollega og jeg setter i gang med vår lille idédugnad – har med oss notatblokker og skrivesaker, to-tre bøker, noen mapper med dokumenter. Tar en slurk te, får en idé, spiser boller og tegner kruseduller. Livet og jobben er ålreit, vi har det bra.

Med ett høres klaprende skritt, og en stemme skjærer i ørene: «Dette er ingen lesesal! Det er forbudt å sitte her og studere!» En rasende kvinne i kafé-uniform står midt i rommet og skuler olmt rundt seg. Kundene ved de andre bordene sukker, samler sammen bøkene og koppene og lusker ut. Vi blir sittende. Blikket hennes stikker hen i vår krok og treffer som en lusing, en klaskende ørefik fra en gammel, striks skolefrøken. Den kreative gleden får en brå, uventet død, og ideen som ligger klar til å titte fram, smetter inn i mørket som en engstelig eremittkreps. Ufødte tanker er sårbare greier. Min kollega og jeg skotter på hverandre. Vil hun at vi også skal gå? Vi er jo ikke studerende studenter, men betalende gjester med rett til å sitte her så mye vi vil, med eller uten bøker og papir!

Vi går. Inspirasjonen er likevel borte nå, men jeg lurer på om vi hadde fått slik behandling om vi hadde vært middelaldrende, distingverte menn med grå dresser og laptop’er. Vi liknet vel for mye på studenter: To kvinner midt i 30-årene kledd i genser og bukse med bøker, blokk og blyant på bordet.

«Magneten».Tiltrekkende?

Kirsten Falch Traasdahl Informasjonsenheten