UA 16: Med hele verden under lupen (9.11.00)

Professor Ragnhild Lund, Geografisk institutt, arbeider spesielt med utviklingsgeografi. Hun er nestleder i Forskningsrådets Område for miljø og utvikling, og leder for Nettverk i Stillehavsasia-studier.

Geografi prøver å forklare og forstå hvorfor mennesker, kulturprodukter og naturfenomener er lokalisert slik de er og hvordan relasjoner mellom dem tar rommet i bruk. Et annet viktig perspektiv er relasjonene mellom det lokale, det regionale og det globale.

– Om det finnes noen overordnet problemstilling? Geografiprofessoren tygger et sekund på det. – Det finnes flere samfunnsvitenskaper. Felles for dem er at de søker å forstå endringsprosessene i samfunnet. Svaret på om det finnes en felles overordnet problemstilling, er likevel nei, slår hun fast, og fortsetter: – Fordi samfunnsvitenskapen har et krav om å være tidsaktuell og samfunnskritisk, endres problemstillingene kontinuerlig.

Begrepet flyktning.
Hun trekker fram to eksempler på den type forskning hun arbeider med. Det ene prosjektet har som tema «indre landflyktighet». – Våre helt basale problemstillinger er «Hvem kan kalles flyktning», og «Hvilke bilder av flyktninger er det forskningen skaper?» forteller hun. – Vi konstruerer bilder av flyktningen i forskningsprosessen, og det vi velger å formidle gir allmennheten bilder av hva en flyktning er. Hun fortsetter: – Et tredje spørsmål er «Hvilke grunnleggende årsaker er det som framskynder konflikter og fluktsituasjoner for mennesker i krig og konflikt?» Her peker hun på at antallet mennesker på flukt i eget land er langt høyere enn antallet av dem som flykter på tvers av landegrensene.

– Dette arbeidet med presiseringer av begreper både gir en aka-de-misk av-klaring og tilfredsstiller be-hovet for en praktisk tolkning av flyktning, både pol-i--tisk og i praktisk bi-sta-ndsarbeid, forklarer hun. – Videre hjelper det til å synliggjøre hva som skj-er og hvil-ke prosesser og mekanismer som fun-g-e-r-er.

Det andre prosjektet hun viser til, er «Demokratisering av ut-viklings-kunn-skap». Her samarbeider geografene ved NTNU med forskere i India. De ser på om de frivillige organisasjonene representerer alter-native måter å løse ut-vik-lingsproblemer på, og hvilke strategier de benytter for å bygge opp det sivile samfunn: – Vi under-søker hvor disse organisasjonene får ideologiene sine fra, og hvilken kognitiv forståelse de legger til grunn for det utviklingsarbeidet som de faktisk gjør. Jeg er skeptisk til antakelsen om at de er så mye renere og bedre aktører i forhold til annen bistand, sier geografiprofessoren med en kritisk mine. Hun legger til at prosjektet kan bidra til debatten om det sivile samfunn, og om hvordan de frivillige organisasjonene kan være aktører i utviklingsprosessen. – Det er for eksempel en diskusjon om det er moralsk riktig at Norsk folkehjelp i Bosnia blander seg politisk i utviklingsprosessen, sier Lund, og oppsummerer: – Med disse prosjektene som eksempler vil jeg si at det ikke finnes det ene store spørsmålet, men det gjelder som samfunnsviter å se kritisk på samfunnet i tiden.

Ikke bistandsarbeid.
Hva med faget selv? Er det også i seg selv en del av «samfunnet i tiden»? – Geografer har alltid sett på de romlige forholdene som påvirker menneskenes liv. For flyktninger kan det være flyktningeleiren som er det stedet de bor, mens de føler tilhørighet til et annet sted. Under den nye diskusjonen om globalisering har geografene plutselig fått en slags renessanse, tror jeg, fordi avstanden mellom steder i verden har krympet i tid og rom. Samtidig studerer vi i dag det virtuelle rom og virtuelle sammenhenger, forklarer Lund ivrig. – Romlige forhold er ikke lenger absolutte og fysiske, men abstrakte også.

Hun fortsetter med en nøktern mine: – Det viktigste i vår profesjon er ikke nødvendigvis å skrive forskningsrapporter som bare et fåtall leser, men å veilede neste generasjon forskere, ikke bare ved undervisning som kurs og forelesninger, men ved å følge dem opp under hele forskningsprosessen. En av grunnene til at prosjektet på «tvungen migrasjon» er veldig spennende, er at vi har gode doktorgradskandidater, samt u-landsstudenter, som kan gå ut i profesjoner hvor de kan bruke denne kompetansen. Det er slik vi som universitetsforskere produserer nyttig forskning.

– Forskningsprosessen gir også utrolige spennende muligheter for nettverksbygging, på tvers av land, miljø og fag. Geografer har jo tradisjon for å jobbe tverrfaglig. Det har med geografi-fagets egenart å gjøre. Her kan jeg nevne som eksempel at vi i flyktningeprosjektet har fått til et aktivt samarbeid med By- og regionplanlegging på Gløshaugen. De arbeider aktivt med den fysiske gjenreisningen etter krig, et arbeid hvor vi bidrar med kunnskap og forståelse av hvordan mennesker opplever flukt og krig, forklarer professoren ivrig.

Vanskelig å lykkes.
Igjen trekker hun inn noen nyanser: – Nettverks-bygging og internasjonale kontakter åpner for økt samarbeid og nye perspektiv, men samtidig blir det vanskeligere å lykkes, forklarer hun. – Du blir jo eksponert for en hel verden hvor mange jobber med liknende ting, – men tilsammen blir det veldig bra, sier hun ettertenksomt, og fortsetter: – Begrensningen er at når du får en forskningsbevilgning for tre-fire år, så må du raskt begynne å jobbe med nye spørsmål i nye prosjekter. Det er alltid ønskelig å kunne tenke langsiktig, for i forskningsprosessen dukker det jo stadig opp nye problemstillinger som gir mulighet for selvkritikk og ny refleksjon.

Er noe ikke forskbart?
Lund er enig med Dybvig og Lorentzen om at «kan problemet formuleres, er det forskbart»: – I samfunnsfagene er det legitimt å forske på et begrep, slik som vi gjør med spørsmålene «hvem kan kalles flyktning», eller mer presise spørsmål og hypoteser om sammenhenger som relasjoner mellom mennesker og institusjoner, slik som i vårt prosjekt om frivillige hjelpeorganisasjoner og samfunnsbygging, sier hun. – Det ene ytterpunktet for om noe er forskbart, er om fenomenet er så selvklart at ingen synes det er interessant å forske på det. Men noen ganger kan selv det «selvsagte» være problematisk. – Den andre ytterligheten er at problemformuleringen er så snever at den bare er relevant for deg selv, og derved uinteressant for forskersamfunnet. Men igjen, hvem er det som bestemmer hva som er interessant? er hennes kontante innramming av problemstillingen.

MENTZ INDERGAARD mentz.indergaard@adm.ntnu.no