UA 16: – Kirken bør innrømme overgrep (9.11.00)

– Innenfor Den norske kirke finnes det fremdeles krefter som mener at tvangstiltakene mot tatere var riktige.

Professor Bjørn Hvinden har redigert boka «Romanifolket og det norske samfunnet». Her avsløres kirkens delaktighet i overgrepene mot tatere, som varte fram 1980-årene. Foto: Tone Kvenild

Det sier sosiologiprofessor Bjørn Hvinden ved NTNU, som har ledet et flerårig, tverrfaglig for-sk-ningsprogram om den politikken som ble ført overfor taterne – romanifolket – i Norge helt fram til 1980-årene. Hvinden og de andre forskerne har møtt mye motstand underveis for sitt arbeid med dette følsomme temaet, selv om forskningen har skjedd på oppdrag av Norges forskningsråd

Forskere i kryssild.
– Det har vært krevende for oss forskere. Vi har befunnet oss i en kryssild der partene på ulik måte har lagt press på oss, forteller Hvinden. – Kirken har vært unnvikende og defensiv, myndighetene tause og utydelige, de akt-ive i Misjonen har vært pågående med sine bortforklaringer, og noen kretser innenfor romanifolket har beskyldt oss for å være kjøpt og betalt av myndighetene for å skjønnmale overgrepene. Selv om funnene våre ikke mangler ammunisjon hvis man ønsker å kritisere Kirken og myndighetene, har disse kretsene hatt forventninger om at vi i mye større grad skulle fronte deres sak, forteller Hvinden. Forskerne har opplevd at de som var sentrale aktører innenfor Misjonen, fremdeles ikke bare bagatelliserer, men også forsvarer den umenneskelige behandlingen taterne fikk, med ord som «dere forskere skjønner ikke hvor nødvendig dette arbeidet var». Dette «nødvendige arbeidet» hadde som mål å assimilere taterne inn i det norske storsamfunnet ved bruk av metoder som tvangsbosetting, bort-setting av barn, arbeidsleirer – og i ekstreme tilfeller – tvangssterilisering og lobotomering av de mest gjenstridige. Eldre arkiver som ville belyse forholdet mellom sentrale myndigheter og Misjonen har forsvunnet fra Sosialdepartementet, etter sigende i forbindelse med flytting. Videre er store deler av arkivet fra Svanviken arbeidskoloni ødelagt, trolig av en tidligere bestyrer som ønsket å fjerne spor etter overgrepene.

– Må innrømme ansvar.
Den norske kirke har til nå fraskrevet seg ansvar for den behandlingen taterne fikk. Nå vil trolig Kirken argumentere med at uretten ble begått av en organisasjon som formelt stod utenfor kirken; Norsk misjon for hjemløse (Misjonen). Resul-tatene fra forskningsprogrammet fjerner imidlertid enhver tvil om at også Kirken var delaktig. Alle generalsekretærene i Misjonen var ordinerte prester i Den norske kirke og i organisasjonens hovedstyre var det et stort antall personer med geistlige stillinger. I vergerådene satt lokale prester som var med på å fjerne barn fra sin familie. Med kirkens samtykke mot--tok Misjonen store beløp og vidtgående fullmakter til sin virksomhet, som blant annet gikk ut på å sterilisere taterkvinner, rettferdiggjort av kristen-luthersk arvehygiene. – Med dokumentasjonen fra dette forskningsprosjektet kan ikke Kirken lenger si at dette var noe som foregikk uten dens viten og vilje, sier Hvinden. Han mener Den norske kirke ved det kommende Kirkemøte bør be om tilgivelse for sin rolle i taterforfølgelsen. Under Kirkemøtet i 1998 var Kirken nær en slik beklagelse, men i den avsluttende plenumsdebatten ble ordlyden endret, slik at ansvaret ble skjøvet over på det norske folk i sin alminnelighet.

Ryggdekning.
– Rett nok har ikke Kirken og Misjonen ansvaret for uretten alene – de hadde tross alt en rad med regjeringer og storting i ryggen, forteller Hvinden. Selv etter krigen ble det ikke satt likhetstegn mellom ideologien bak Hitlers forfølgelser av jøder og sigøynere, og forestillingene bak den politikken norske myndigheter førte i forhold til romanifolket. Det var først i 1973, med Vibeke Løkkebergs film om Svanviken arbeidskoloni i Møre og Romsdal, at det offisielle Norge begynte å reagere. På interpellasjon fra Torild Skard (SV) ble saken diskutert på Stortinget i 1976. Likevel skulle det gå flere år før den rutiniserte politikken opphørte, og først i 1998 kom den offisielle beklagelsen fra regjeringen. – Men ennå gjenstår det å se hvordan regjering og storting vil følge opp denne beklagelsen gjennom praktisk handling, sier Hvinden. Regjeringen har flere ganger varslet en såkalt minoritetsmelding, men meldingen har blitt utsatt flere ganger.

Dokumentert

• I perioden 1934-1977 ble 128 personer med taterbakgrunn tvangssterilisert med offentlig tillatelse, men det reelle tallet er trolig høyere. Ledere i Misjonen for hjemløse var pådrivere og medvirket i ca. 40 prosent av tvangssteriliseringene. Jenter og kvinner som ble sendt til Svanviken arbeidskoloni, var spesielt utsatt for å bli sterilisert.

• 17 kvinner av taterslekt er dokumentert sterilisert uten hjemmel i steriliseringsloven.

• Om lag 1500 barn ble plassert i institusjoner eller fosterhjem i regi av Misjonen. Det utgjorde mellom en tredj-e- og en fjerdedel av alle barn av tatere som Misjonen kjente til.

• Ansatte som utførte seksuelle overgrep på taterne, ble ikke straffet, men bedt om å slutte eller overført til andre stillinger.

Av TONE KVENILD