UA17: mitt livs spørsmål: Når kroppen sier nei takk til det fremmede (20.11.00)

Vibeke Videm er førsteamanuensis ved Institutt for laboratoriemedisin, hvor hun arbeider med kroppens reaksjoner på kontakt med fremmede materialer.

Vibeke Videm er førsteamanuensis ved Institutt for laboratoriemedisin

- Svaret på ett eneste spørsmål?
Hun erkjenner at dette ikke er et helt hverdagslig problemstilling, men har spørsmålet klart: - Jeg vil gjerne ha svar på hvordan en kan lage et materiale som ikke oppfattes som fremmed når det kommer i kontakt med kroppens innside, slik at det verken blir avstøtt eller skaper andre ubehagelige eller farlige reaksjoner.

Hvorfor akkurat det spørsmålet?
- Jeg arbeider med biokompatibilitet, altså hvordan kroppen reagerer når den kommer i kontakt med fremmede materialer, forklarer Videm. - Det ene store arbeidsfeltet er alle former for proteser som man opererer inn. Det andre - mitt felt - er hjerte-lunge-maskiner som brukes ved hjerteoperasjoner, dialysefiltre og lignende. Blodet som renses, kommer i kontakt med et system av slanger og filtre. Arbeidsfeltet favner også kunstige hjerter eller kunstige blodårer som skal ligge inne i kroppen lenge, sier hun, og peker på problemet: - En del pasienter blir syke etter en hjerteoperasjon nettopp på grunn av kontakten mellom blodet og plastmaterialene. Ønsket er altså å finne en måte å modifisere plastoverflatene i hjerte-lungemaskinen på, slik at de tolereres bedre.

Effektivt forsvarssystem.
Det er ikke de tekniske egenskapene som er bøygen, påpeker hun: Hovedproblemet er at kroppens forsvarssystemer er utrolig flinke til å kjenne igjen alt som er fremmed. Hvis du har et protein kroppen aksepterer, men hvor det er byttet ut bare én aminosyre, vil forsvarssystemet kunne oppfatte dette proteinet som fremmed. Så når blodet treffer noe så fremmed som plast, blir kroppens forsvarssystemer alarmert og reagerer som om dette er noe som må avstøtes. I blodet har du hvite blodlegemer og blodplater og forskjellige proteinsystemer som reagerer, og som normalt skal reagere for eksempel ved bakterieinfeksjon. Men i slik kontakt mellom blod og plast reagerer kroppen ved å starte en forsvarsreaksjon eller betennelse i hele kroppen, er hennes beskrivelse av kroppens kamp for å overleve i en verden full av fremmedlegemer.

Videm forteller at en vei i denne forskningen er å preparere plastoverflaten ved kjemisk å binde på heparin, et stoff som hindrer blodet i å levre seg. Blod som behandles utenfor kroppen, må alltid tilsettes en slik antikoagulant.
- Ved å legge på forskjellige typer heparin, og samtidig endre kjemisk noen andre av egenskapene til plastoverflaten, kan vi gradvis kanskje nå fram til det materialet jeg ønsker meg, uttrykker hun håpefullt, og fortsetter: - Her tror jeg NTNU kan gjøre en god jobb, hvis vi får enda tettere kopling enn i dag mellom de biologiske miljøene her på medisin og de som driver med materialforskning.

Tror du svaret er mulig Nobelpris-tema?
- Det vet jeg ikke, svarer hun noe lattermildt overrasket, og fortsetter nøkternt: - Det er ikke utsikten til Nobel-pris som driver en forsker. Jeg er nok mer jordnær enn som så. Det som inspirerte meg - og sikkert mange andre medisinere - til å drive med forskning, var møtet med pasienter som ble syke: Hva kunne jeg bidra med for pasientene? Det er et fruktbart utgangspunkt for koplinger mellom biologi, teknikk og klinikk, som - om det ikke blir Nobelpris av det - er viktig for folk. Og det er en annen drivkraft, sier hun bestemt.

Enorm kompleksitet.
Hva med "det ikke forskbare"?
- Det er det aller vanskeligste, og det tenkte jeg enda lenger på, sier immunologen, og tenker høyt om eget fagfelt: - Disse forsvarsreaksjonene som med et felles navn kalles betennelsereaksjoner, er forferdelig komplekse. Jo mer man finner ut, jo mer sammensatt blir bildet, med flere signalsubstanser og flere interaksjoner på kryss og tvers. Hva er det som styrer totalbalansen? Hva starter og hva bestemmer hvilken retning det tar? Hvilke sårbarhetsfaktorer har noen personer, som gjør at sykdommen hos dem tipper over den gale veien? Bildet er så komplekst at du ikke så lett vet hvordan du skal designe forsøkene dine for å finne fram, sier Videm oppriktig.
- Jeg lurer på om det koker ned til spørsmål om genregulering, ved at hvert individ har litt forskjellige genetiske utgangspunkt som biologien spiller på. I dag kan du jo lage en liten mikro-chip som kan teste for mange tusen gener samtidig. Men spørsmålet er hvilke gener og hvilke tester skal vi da putte på denne chip'en? Hun illustrerer videre hvordan denne kompleksiteten kan ytre seg i behandlingssituasjoner: - Pasienter som enhver ville omtalt som "en syk person", går det ikke uventet ofte verre med etter en hjerteoperasjon, men vi vet ikke hvilke faktorer ved deres tilstand som spiller inn. Det er også en del personer som ellers er i god form, bortsett selvfølgelig fra at de har et hjerteproblem, som helt overraskende blir veldig dårlige etterpå. Vi kan ikke plukke ut disse på forhånd, og si at "deg må vi passe ekstra godt på". Hadde det vært bare én styrende substans som vi kunne skru av eller på, hadde det vært veldig enkelt å finne ut av, men slik er det ikke, konstaterer Videm.

Det synes å være en allmenn tro på at forskningen kan svare på alt?
- Da tror jeg både allmennheten og også politikere er altfor utålmodige, er hennes reaksjon, og kommer med sitt credo: - Jeg tror forskning kan finne svar på veldig mange ting, men gitt et ganske langt tidsperspektiv. Som forsker må man ikke bare tenke på at man skal løse "det store spørsmålet", for da tror jeg man fort blir skuffet. Her må man bidra med en liten stein i et stort byggverk. Jeg tror at livet er komplekst, og at en del ting må man leve med uten en enkel løsning, slutter hun.



mentz indergaard
mentz.indergaard@adm.ntnu.no