UA17: Ultramaratonmannen (20.11.00)

Løp så langt du klarer på 24 timer uten å stoppe. Opplev total utmattelse og kvalme, blodblemmer på hælene, og tånegler som spretter når sokkene vrenges av. Slik er hobbyen til Lars Sætran.

Jublende hyller professor Lars Sætran shortsværet på en treningstur 1. oktober. Bildet er tatt på Skarvan, på grensa mellom Stjørdal og Meråker.

- En opplevelse!, kaller han det entusiastisk, den 47 år gamle professoren ved Institutt for mekanikk, termo- og fluiddynamikk. Han løper ultramaraton - løp som er fem - seks ganger lengre enn vanlige maratonløp.
Den offisielle betegnelsen er "ekstremsport". Selv om tanken må ha streifet Sætrans hode av og til når blodblemmene sprekker, sier han at han slett ikke har planer om å legge opp. Tvert i mot fikk han en real oppmuntring i oktober da han med "Norge" på skjorta gjorde sitt livs løp idet han ble nummer 14 under EM i Unden i Nederland. Med hele 223 kilometer tilbakelagt, bykset han opp til en tredjeplass på lista over Norges beste 24-timersløpere.

Moden landslagsløper.
- Landslagssjefens tårer trillet da han så hvor mange kilometer jeg hadde klart på de 24 timene. Han hadde nok aldri trodd at et så gammelt skinn som meg skulle gjøre et så godt løp, ler Sætran. Taktikken foran løpene har han klar: Han satser på jevn løping og starter forsiktigere enn de fleste andre han konkurrerer med.
- De første fire-fem timene er jeg bare opptatt av å bruke øynene, jeg får så mange fine opplevelser av det jeg beveger meg gjennom, enten det er by, skog eller fjell. Men etter fem timer begynner slitet, og fokus blir etter det rettet mot meg selv. Kreftene tappes, jeg må ha fullstendig kontroll over alle prosessene i kroppen og være nøye med inntak av karbohydrater, salter, proteiner og det fettet jeg trenger for å holde kroppen gående. Når jeg løper så lenge, er det viktig å spise og tisse hver time, forteller professoren som har lært seg teknikken å tisse mens han løper. - Ja, jeg kan jo ikke stoppe opp, da taper jeg raskt 50 viktige meter.

Mot seg selv.
Det er ikke bare prosessene i kroppen Sætran lærer å kjenne gjennom et døgn i konstant bevegelse.
- Kreftene går i bølgedaler. I de periodene hvor alt er bare fælt og jeg nesten ikke har krefter igjen, må jeg finne taklingsmetoder for å fortsette. Slik oppdager jeg nye sider ved meg selv.
For Sætran handler det om å konkurrere med seg selv, å holde balansen på en knivegg, men han innrømmer at det er gøy å komme langt opp på lista. Han tenker sjelden på hvordan han ligger an før langt ut i løpet.
- Det er mange som starter for hardt ut og har en nedadgående løpskurve etter hvert som de blir slitne. I Unden tok jeg det med ro fra starten og plukket løpere etter hvert. Etter 18 timer skrudde jeg opp farten og løp meg opp fra 60. plass til 14. plass, sier Sætran som tok 170 000 steg på de 24 timene.

Blant farlige dyr.
Det er alltid et løp å være med på, hver eneste uke arrangeres det ultramaraton ett eller annet sted i verden. Skal han på konferanse i forbindelse med jobben, sjekker han alltid Internett om det er en konkurranse i nærheten av det stedet han skal til. Men som oftest kombinerer han løpene med ferie.
- Jeg liker best de konkurransene som går gjennom skog og fjell. De tøffeste løypene er i USA. Der er de hekta på terrengløp med kraftige stigninger, og det krever sitt, både av kropp og av smart strategisk tenkning, forteller Sætran.
Og det krever også et våkent øye. I USAs villmark lever nemlig skumle dyr. Det fikk Sætran erfare på en av sine turer der han i venstre øyekrok skimtet en skygge som kastet seg mot han. Da han snudde seg, så han en feit og fæl slange. Konkurranse til tross, Sætran ventet på de løperne som kom halsende etter, for å advare mot det menneskefiendtlige beistet. Men der var det liten takknemlighet å hente; da de fikk beskrevet slangen, prustet de fram "Not poisenous", og jogget videre.

Startet som trim.
Lars Sætran begynte ikke å løpe aktivt før han var blitt 35 år. Som ungdom spilte han håndball, men det ble så som så med treninga etter at familie og jobb var blitt de viktigste delene av livet hans. Og som de fleste som runder de tretti, fikk også Sætran en idé om viktigheten av å holde seg i form og å passe vekta. Men denne åpenbaringen, som for oss andre betyr en joggetur eller to i uka (og som etter en måneds ufattelige lidelser glir over i en fase med snop og TV), skulle for Sætran etter hvert utvikle seg til noe mange mener er en direkte helsefarlig sport. Ikke minst hans kone Ellinor.
- Nei, det ser jo ikke så bra ut når jeg kommer hjem etter et løp. Det gjør vondt å ligge, det er vondt å gå, så det er kanskje ikke så rart Ellinor blir engstelig. Etter at hun ble med til et løp i Vermont i USA, forsto hun mer av det jeg holder på med, så nå synes hun det er greit.
Men at sporten skal være helsefarlig, det går han ikke med på.
- Selve løpene er nok ikke spesielt bra for kroppen, men den treninga som ligger bak, er sunn. Det er så mange i dag med dårlig helse og vektproblemer. God helse er den viktigste investeringen et menneske kan gjøre.

Trener i lunsjen.
Sætran trener ti timer i uka, de lengste øktene gjør han unna mens familien sover søtt på søndagsmorgenen. Ofte tar han en joggetur når arbeidskollegene mumser i seg matpakken. Da løper han gjerne stiene langs Nidelva eller i området rundt Festningen.
Hva han tenkte på da han forrige sommer løp fra Stugudalen til Storlien, er det bare han selv som vet. Han kom i hvert fall for seint til det toget han skulle ta, og fant ut at han skulle forsøke å haike. Han kastet sokkene og spylte det verste myrgrumset av seg - og faktisk fantes det en eller annen der ute som tok den naturparfymerte kroppen som sto i veikanten, med seg.
Neste ultramaratonløp er ikke før i mai neste år. Med landslagstrøya på skal han nok en gang slite seg gjennom 24 timer. Og utpå sommeren blir det blir det VM og 100-kilometersløp. Selv om han har god tid å trene seg opp på, betyr det ikke at han tar det med ro under treningsøktene.
- Sånn subbing langs veikanten er nok ikke noe for meg, ler han.


Tone Kvenild