UA17: Novembergruff- "De´ va´ likar før!!!" (20.11.00)

Voksesmerter i IKT-bransjen er økende, skriver Einar Aas.

Da jeg begynte som vitenskapelig assistent etter endt sivilingeniørutdanning på NTH, lå lønna fem - ti prosent over begynnerlønna i industrien. Det var reell konkurranse om å få bli vit.ass., og flere av de beste, her i betydningen best eksamensresultat, var lykkelige over å kunne virke her på Gløshaugen.
I dag får mine avgangsstudenter lønnstilbud som ligger 50 000 kroner over det vi kan tilby i stipendiatlønn. De får også utsikt til å øke lønna langt raskere enn med fire år på NTNU. Jeg kan lokke med hardt arbeid, ubekvem arbeidstid, overfylte laboratorier, og et evig økende antall studenter som trenger stadig mer veiledning i krevende fag. Den gryende gründervirksomheten i IKT-bransjen tilbyr interessante arbeidsoppgaver i et kreativt miljø, med reisemuligheter innen en global arena, romslige frynsegoder og moderne utstyr og DAK-verktøy.
Hvis både lønnsgapet blir for stort, utstyret for dårlig, og byråkratiet for tidkrevende, da skal det sannelig være superinteressante forskningsoppgaver som skal balansere alt dette!
Årsaken ligger i at jeg er så fordømt heldig å virke innenfor et fagfelt i vekst. Det er velkjent at det er stor etterspørsel etter sivilingeniører med IKT-utdanning. Du har også lest at det forsvinner professorer fra NTNU, delvis som følge av oppnådd pensjonsalder, delvis til bedre jobber. IT Fornebu ser ut til å bli en honningkrukke, som lokker med gode betingelser. Men vi kan vel rolig slå fast at NTNU-ledelsen er proaktiv og sikrer at arbeiderne i NTNUs primærnæring, altså lærerstaben og stipendiatene, blir gitt rimelig gode betingelser ved NTNU?
Vi kan selvsagt resignere og betrakte situasjonen som utslag av en treghetslov: Fordi et universitet er lite dynamisk i sin tilpasning til "markedet", vil typisk de etterspurte fagområder med sterk årlig vekst få et øket antall studenter pr lærer, og stadig trangere fysiske kår. Ved NTH/NTNU har situasjonen i over ti år vært at informasjons- og kommunikasjonsteknologi har hatt dobbelt så mange studenter pr lærer som gjennomsnittet ved de øvrige sivilingeniør-utdanninger. Samtidig er studiet sterkt etterspurt, slik at det finnes mange vel kvalifiserte og motiverte studenter. Konsekvensen av dette er selvsagt at professorens tid til forskning reduseres.
En annen viktig faktor er at lønnen privat næringsliv kan tilby, har vokst mye raskere enn professorlønnen. Faktisk har professorlønnen i løpet av 25 år utviklet seg fra å ligge over "tilsvarende" stilling i næringslivet, til å ligge på ca. halvparten. Dette er spesielt ille i de etterspurte teknologifagene, der lønn i privat virksomhet kan utgjøre 100 000 - 400 000 kr over professorlønnen.
Paradoks I: professorene i lite etterspurte fag har det best: de har få studenter, mindre marked for eget fag, og kan forske mer. I mange fag, uten tilsvarende jobber i næringslivet, er også professorlønnen den suverent beste en kan oppnå under utøvelsen av sitt fag.
Paradoks II: de "beste" sivilingeniør-studentene, som i skarp konkurranse har kommet inn på et sterkt etterspurt studium, har det trangest: færrest leseplasser, og de største og fulleste auditorier.
Etterspørselen etter sivilingeniører innen datateknikk er vel kjent. Mindre kjent er behovet innen den hårdere grenen av IKT-fagene, nemlig elektronikk! Dokumentert behov blant et titalls bedrifter ligger på ca. 100 kandidater pr år. Et estimat basert på alle arbeidsgivere, samt den ufødte elektronikk-bedrift, vil kanskje gi 200-300 kandidater, 4-8 ganger utdanningskapasiteten. Det ser ut til at utdanningskapasiteten kan blir hemmende på veksten innen IKT-bransjen i Norge. NTNU erkjenner nok sin nasjonale rolle her, og har gått et stykke på vei ved å fordoble utdanningskapasiteten innen elektronikk. Men det er ingen grunn til å slappe av. IKT-bransjen vil i minst tjue år til være i den eksponensielle delen av vekstkurven. Dette vekstproblemet går ikke over av seg selv, og voksesmertene er økende. Nåsituasjonen er grovt regnet slik at det kreves stillinger og infrastruktur for ca. 100 millioner kroner for å komme opp på middel sivilingeniørnivå på Gløshaugen.
Solen flommer plutselig inn gjennom mitt vindu, og humøret stiger. Det er akkurat nå godt å leve og virke på Gløshaugen. Men alt er sant - hvert enda ord.