UA18: Virkeligheten: en vulgærutgave av litteraturen - eller var det omvendt? (30.11.00)

Litteraturviteren har ikke ferdigformulert et populært svar på "det store spørsmålet", men er spent på hva som kommer opp i samtalens løp.

Petter Aaslestad er professor i nordisk litteraturvitenskap ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap. Han arbeider blant annet med fortelleteori, forholdet mellom litterære og ikke-litterære tekster, realisme, modernisme, psykoanalyse og litteraturhistorieskrivning.

Litteraturviteren har ikke ferdigformulert et populært svar på "det store spørsmålet", men er spent på hva som kommer opp i samtalens løp. - Jeg skjønner jo spørsmålet, men i mitt fag avhenger det vi ønsker å finne svar på, i sterk grad av måten vi stiller spørsmålet på. Svaret blir med andre ord knyttet opp til fagets vitenskapshistorie, sier han og fortsetter: - Eksempelvis ble det på 1960- og 70-tallet gjort intense forsøk på å finne fortellingens lovmessighet. Man trodde å kunne finne én felles formel for alle fortellinger, fra Homer til James Bond, forklarer Aaslestad, og forteller at perioden uttrykte en veldig tro på vitenskapeliggjøring av litteraturvitenskapen, i beundring for de mer eksakte vitenskapene.
- Flere litteraturvitere bar nok da på drømmen om å finne svaret på det ene, store spørsmålet: "Hva er en fortelling? - Men man oppdaget jo at de litterære verkenes forskjellighet gikk tapt i en slik søking etter lovmessighet, erkjenner han, og vider ut perspektivet: - Litterære tekster har innebygget i seg en refleksjon over litteratur som sådan og over sin egen litterære status, sin "litteraritet". Å finne fram til dette laget i tekstene har stått sentralt i en tid, om man ellers mener at litteraturen speiler virkeligheten eller tvert om skaper andre "sannere" virkeligheter. I et slikt perspektiv blir den nitide analysen av enkeltverket helt avgjørende, og spørsmålet om å finne "det endelige svaret" for all litteratur tilsvarende irrelevant, er Aaslestads første refleksjon over "det store spørsmålet".

Den litterære virkelighet.
Han peker på at i de senere årene har såkalte postkoloniale studier bidratt til å kople litteraturvitenskapelige spørsmål til diskusjonen om andre kulturfenomener. - Det kunstneriske objektet er blitt mindre avgrenset og mindre estetisert, sier han, og understreker at han selv er glad for at litteraturen og litteraturvitenskapen igjen får en bredere samfunnsmessig og politisk dimensjon: - Vi ser en utvikling hvor skjønnlitteraturens tekster i større grad likestilles med andre tekster. Det er jo allerede mye skjønnlitteratur i dagligspråket, og omvendt: Litteraturen tar opp i seg språkregistre fra andre samfunnsfelt. De store realistiske romanene fra det nittende århundre brukte for eksempel avisartikler og leksikonartikler, så å si ubearbeidet rett inn i de fiktive fortellingene. Derved aktualiseres spørsmålet om forholdet mellom litteratur og virkelighet - som til syvende og sist er kardinalspørsmålet innenfor vårt fag.
Det finnes altså "et stort spørsmål" innenfor litteraturvitenskapen?
- Ja, men vi stiller det på stadig nye måter, forklarer han tålmodig. - Ny litteratur påvirker litteraturteorien, og gjør at også tidligere tiders litteratur oppfattes på nye måter og omvendt: Den tenkningen som utvikles innenfor litteraturvitenskapen, slår tilbake på den litteraturen som er i ferd med å skrives. Det er således et gjensidig avhengighetsforhold mellom litteratur og litteraturvitenskap.

Språkkunnskap er ønskelig
- For å vende tilbake til spørsmålet om det endelige svaret: Hvis noe skulle skje ad guddommelig vei, så skulle jeg for egen del gjerne bli i stand til å lese Dante, Cervantes, Homer og Dostojevski i originalutgaver. Men jeg vet jo at språk lærer man bare ved møysommelig arbeid, erkjenner Aaslestad nøkternt. - Samtidig er det jo bøkene som er materialet vårt. I Norge har vi hatt dårlig tradisjon for å gi ut vitenskapelige utgaver av litteratur. Allerede under innsamlingen av folkediktningen tidlig på attenhundretallet pyntet forskerne gjerne på informantenes versjoner, og lagde for eksempel "Draumkvædet" litt etter hva som best passet med tanker i tiden.
Her minner han om at litteraturvitenskap også er en empirisk vitenskap. - Edisjonsfilologi kan virke tørt, sier han åpenhjertig, - men er en helt nødvendig hjelpedisiplin for vårt vitenskapelige arbeid. Hamsun-forskningen, for eksempel, vanskeliggjøres fordi vi mangler en tekstkritisk utgave av Hamsuns forfatterskap. Norges forskningsråd leder nå arbeidet med en stor ny vitenskapelig Ibsenutgave, hvor også NTNU så vidt er med. Slikt arbeid er kostbart og tidkrevende, men til syvende og sist avgjørende for litteraturvitenskapelig grunnforskning. Heller ikke humanistisk forsking er fri for økonomiske kostnader, tilføyer Aaslestad lakonisk.

Litteraturens æra.
Kan du slutte deg til utsagnet "Kan problemet formuleres, er det forskbart"?
- Det er jo en fin formulering, men kanskje ikke så gjenkjennelig når en skal utforske estetikk. Vi kommer fort inn i en form for den hermeneutiske sirkel hvor både spørsmål og svar forandrer seg underveis, ettersom helhetsforståelsen endres i takt med økt innsikt i delforståelsen. Våre hovedfagsstudenter erfarer gjerne at den problemstillingen de startet med, må korrigeres etter hvert som de skriver. Så jeg vil vri litt på utsagnet. Så lenge det er etterprøvbart og intersubjektivt, så blir det forskbart for oss.

På slutten av samtalen formulerer han selv noe som likner "det store spørsmålet" han kanskje egentlig ville hatt besvart: - Er litteraturens æra slutt? Dette retoriske spørsmålet besvarer han selv: - Selvsagt vil poesi, drama og fortellinger bestå i det videre. Men gjennom det tyvende århundre har nok den skrevne litteraturen mistet noe av sin dominans som kunstnerisk uttrykk. Samtidig må vi passe oss for den arroganse det ligger i å definere de nye mediene som utelukkende uttrykk for en underholdningsindustri. Vi som underviser i litteratur, må ikke definere dannelsesbegrepet så smalt at vi mister kontakten både med det nye som skjer og med studentene våre. Jeg merker at studentene har flere nyere kulturelle uttrykk som referanser enn det vi lærere har. Det er derfor en utfordring for oss å følge med i de endrede kunstneriske ytringsformer, slutter han.