UA18: Motstrøms professor (30.11.00)

Han begynte som idéhistoriker og filosof. Svitsjet så over til dataprogrammering og big business. Nå er Knut Ove Eliassen (41) professor i litteraturvitenskap, med spansk 1700-tallslitteratur som spesiale.

"Kommunikasjon er en permanent utfordring for den som underviser. En kan aldri stole på at en blir forstått" Fotos: Synnøve Ressem

- Jeg må få lese manuskriptet FØR det går i trykken! Du skjønner, - tilliten min til formidling og kommunikasjon er blitt svekket etter at jeg begynte med undervisning.
Å?
- Jeg har fått noen aha-opplevelser i forhold til hva jeg mener å ha forklart og hvordan det har blitt oppfattet. Kommunikasjon er en permanent utfordring for den som underviser, og man kan aldri stole på at man blir forstått.
Knut Ove Eliassen hefter ikke bort tida med utenomsnakk. Det er én av lærdommene han har tatt med seg fra det private næringsliv: Tid er en knapphetsressurs som ikke må sløses bort. Dessuten er det viktig å være tydelig.

Annerledesland.
Som et ektefødt barn av sin tid avbrøt Eliassen en akademisk karriere på 80-tallet og søkte seg over til den løfterike IT-bransjen. Han ble ansatt hos konsulentfirmaet Arthur Andersen, forløperen til det multinasjonale selskapet Andersen Consulting. Der kom han til et annerledesland som både engasjerte og utfordret.
- Firmaet hadde en ansettelsesfilosofi som bygget på at det var nyttig å blande forskjellig type kompetanse, forteller han. - Den ideelle sammensetningen av medarbeidere var 45 prosent ingeniører og 45 prosent økonomer. De resterende ti prosent skulle være en blanding fra alle mulige fagmiljøer. Min egen bakgrunn var idéhistorie og filosofi. Min nærmeste kollega på teamet var biolog.
Vi skjønner at det kan bli mange overraskelser og mye morsomt av slikt!

Blanke ark.
Eliassen forteller at han stilte med null kunnskap om EDB og programmering.
- Alle nyansatte ble plassert på skolebenken, der vi ble værende i fire måneder. I løpet av den tida lærte jeg programmering. Begynnerlønna tilsvarte ei lektorlønn, men steg etter som ny kompetanse ble ervervet og kvaliteten på prestasjoner og ytelser økte. Jeg syntes det var spennende og likte meg veldig godt. Da jeg fikk et stipend fra Forskningsrådet for å ta doktorgradsstudium, søkte jeg, og fikk innvilget, tre års permisjon.
Bordet fanget, og det skulle ikke bli mer dataprogrammering. I 1993 ble Eliassen tilsatt som førsteamanuensis ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap. I november fikk han opprykk til professor. Han mener at han har tatt med seg mange nyttige erfaringer fra hverdagen innen business.
- Jeg lærte blant annet mye om problemanalyse, resultatorientering og målstyring. Innen humaniora er vi vant til å dyrke prosessen og detaljene rundt den. I konsulentbransjen jobbet vi for andres penger og hadde høye krav til effektivitet og målrettet resultat. Dette har helt sikkert satt sitt preg på meg: Jeg er nok mer resultat- og prosessorientert, noe som trolig, både på godt og vondt, kommer til uttrykk både i veiledning og undervisning. Jeg stiller krav om at det skal produseres noe nytt til hver gang. Det gjelder for både meg og studentene.
Var det noe å ta med seg om samarbeid på tvers av faggrensene?
- Absolutt. I utgangspunktet har jeg en konservativ holdning til fagdisipliner. Vi skal holde fast ved fagdisiplinene og deres egenart. Tverrfaglighet, eller flerfaglighet som mange foretrekker, blir meningsfullt først idet man har en sikker kompetanse fra det fagfeltet man står i. Det er forutsetningen for at man skal ha "noe å by på" i utvekslingen med andre fag. Uten en slik faglig forankring blir tverrfagligheten lett til ren konversasjon eller dilletantisme.
Eliassen er for tiden engasjert i to tverrfaglige prosjekt. "Frihetens århundre" og "Fabrikken".

synnøve ressem
synnove.ressem@adm.ntnu.no