UA18: Når tverrfagligheten blir krampaktig (30.11.00)

Vi har god grunn til å være oppgitt over vår egen institusjons forskningsstrategi, skriver Gunn Imsen.

Ny spaltist "I det akademiske glasshuset" fra dette nummer er professor Gunn Imsen ved Pedagogisk institutt på Dragvoll (SVT-fakultetet). Imsen vil alternere med sine professorkolleger Einar Johan Aas og Knut H.Sørensen som fast bidragsyter til spalten.

Tverrfaglighet er blitt en av NTNUs fane-saker, og vekker mange slags reaksjoner i forskningsmuljøene. I Universitetsavisa den 2. november har professor Knut H. Sørensen ved institutt for tverrfaglige kulturstudier et bitende og ironisk angrep på de som tør å opplate sin munn mot tverrfagligheten. Siden han er en av de mest sentrale arkitektene bak tverrfaglig virksomhet ved NTNU, kunne en kanskje ha ventet litt mer seriøs og dyptpløyende analyse av hva som foregår. Men det er kanskje ikke tverrfaglighetens vesen, som han selv ironisk påpeker?

Ukritisk.
Den 6. desember arrangerer NTNU et stort seminar om tverrfaglighet på Dragvoll gård. Bak står både interne og eksterne bidragsytere til NTNUs massive satsing på tverrfaglighet. På programmet står ingen som kunne tenkes å fremme noen grunnleggende kritikk av den tverrfaglige satsingen, noe en burde ha ventet seg i tråd med våre akademiske tradisjoner. La meg derfor reise noen problemstillinger i sakens anledning.

Da NTNU ble vedtatt i 1995, hadde Stortinget klare meninger om hvordan partene i denne nye institusjonen skulle dra i lag. Ideen var å opprettholde et bredt fagtilbud innen humaniora, samfunnsvitenskap, medisin og matematisk-naturvitenskapelige fag - det var nødvendig for å kunne forsvare å kalle det et universitet. Teknologiutdanningen alene kunne ikke forsvare denne betegnelsen. Samtidig skulle NTNU ha en spesiell forpliktelse til å fremme samspillet mellom teknologi og de andre universitetsfagene. Skulle dette samspillet bli fruktbart, måtte de ulike disiplinene ha mulighet til å drive grunnforskning på sine felt og ha en faglig frihet til å utvikle seg. Det skulle være konsentrasjon om de enkelte fagdisipliner, samtidig som det var behov for å se helheter på tvers av fagdisipliner og kulturer. La oss ikke glemme dette.

Teknologisk tverrfaglighet.
Det gjelder for stortingsbeslutninger som for alle andre sentrale beslutninger, enten vi har å gjøre med statlige forvaltningsorganer eller med private bedrifter: Sentrale vedtak blir alltid tolket, omtolket og vridd på når de skal virkeliggjøres nedover i systemet. Kan noe slikt ha skjedd i NTNUs strategiprosess? Ikke nødvendigvis i selve strategidokumentet "kreativ, konstruktiv, kritisk", hvor hvert ord sikkert er veid på gullvekt opp mot de politiske vedtakene, men i den videre realiseringen av strategien? Hvordan ivaretar NTNU den kritiske og uavhengige forskningen, slik som annonsert i strategidokumentet? Hva er gjort for å skaffe midler til denne? Stortinget har nemlig sagt at denne forskningen må opprettholdes, og det var vel ikke bare tomme ord, det heller?

En rask inspeksjon av prosjektene innenfor NTNUs program for tverrfaglig forskning viser at av de 31 prosjektene kan over halvparten sies å være prosjekter med teknologisk hovedprofil, men hvor forskere fra HF eller SVT deltar - hvor aktivt vet vi ikke. Elleve prosjekter har sterk HF-forankring, og de er alle knyttet til området teknologi, kunst og kulturendring. Bare et lite fåtall av dem mangler teknologisk tilknytning. Hovedinntrykket er en krampaktig "på død og liv"-integrering mellom kulturfagene og teknologifagene, og at de fleste forskningsmidlene pløyes inn i tverrfaglige prosjekter der de fleste er blitt til på teknologifagenes premisser. Dette bekreftes i programnotatet, hvor en opererer med to samarbeidssaker som begge er tunge på teknologi. Andre kombinasjoner har man tydeligvis ikke tenkt seg. Fra vårt største fakultet, SVT, er få forskere er med, og det burde vekke til ettertanke.

Små miljøer.
Det later til å være enighet om at solid disiplinbasert kunnskap må ligge til grunn for tverrfaglig forskning. Spørsmålet blir da i hvilken grad de tverrfaglige programmene makter å mobilisere de erfarne og tunge forskningsmiljøene, som allerede har en høy internasjonal standard, og som ønsker å fortsette med sine forskningsfelter. Vi har mange dyktige forskere som roper fortvilet etter midler, og som må se på at pengestrømmen går til tverrfaglighet i stedet. Vi bør spørre oss om vi er tjent med dette. Dels kan denne situasjonen skyldes at i utformingen av programmene var ikke bredden i deltakelsen god nok. Jeg minnes at vi var nokså oppgitt - vi følte at de teknologiske premissene var satt, og at vi måtte lete krampaktig etter forbindelseslinjer til teknologien. Ingen spurte oss hva vi anså som sentrale forskningsområder - på våre premisser. Med andre ord: Motivasjonen for NTNUs satsinger på tverrfaglighet har ikke vært like rødglødende overalt, og det må NTNUs ledelse ta ansvaret for. Mange sitter med den oppfatningen at Stortingets ønske om balanse mellom grunnforskning og mer anvendt tverrfaglig forskning ikke er ivaretatt. I internasjonal sammenheng er våre miljøer små, og vi har ikke råd til ikke å ta vare på våre gode forskere. Deres medvirkning er en forutsetning for kvalitet også i en tverrfaglig sammenheng.

Sultefôringen av grunnforskningen gir seg særlig til kjenne på rekrutteringssiden. Ved mange faginstitutter er det alvorlig underskudd av rekruttering på enkelte områder. De fakultetsbaserte og instituttbaserte rekrutteringsstillingene er få, samtidig som det er disse som i dag må ivareta den viktige balansen i fagrekrutteringen. Vi er vitne til et stort overskudd av stipendiatstillinger innenfor de tverrfaglige programmene, hvor det utvikles kompetanse instituttene ikke nødvendigvis har bruk for. Vi har også eksempler på at topp-kvalifiserte rekrutter ikke får stipend innenfor de områdene hvor de har sin forskningsinteresse, fordi deres felt ikke passer inn i de tverrfaglige programmene. I stedet blir det hovedfagsstudenter med langt svakere karakterer og faglig sett svakere prosjekter som når fram, men med tverrfaglighetens velsignelse. En slik rekrutteringspolitikk vil på sikt virke skadelig både for den frie faglige utviklingen ved instituttene og for kvaliteten på forskningen.

Feil strategi.
Ved mitt eget institutt, Pedagogisk institutt, har vi for eksempel stort behov for rekruttering innenfor historiske og filosofiske disipliner, for ikke å snakke om forskning om barn og unges oppvekst og levekår. Store forskningsbehov har vi også på utdanningssektoren, hvor store reformer på 1990-tallet har skapt endringer, og hvor det er i alles interesse at det skapes kvalitet. I stedet tvinges vi til å forske på IKT og læring, helst inn mot næringslivet og aller helst sammen med noen fra et teknologisk institutt. Dette er et felt hvor mye ble unnagjort allerede på 1970-tallet, og hvor det internasjonale markedet flommer over av forskningsresultater fra 1990-tallet, blant annet som et resultat av massive EU-satsninger på området. Vi har god grunn til å være oppgitt over vår egen institusjons forskningsstrategi.

Det er vanlig å anta at det er den smale vei, der få går, som fører til nytenking, kreativitet og produktivitet i forskningen. Den brede vei er i dag tverrfagligheten. Jeg sier ikke at den gir dårlig forskning. Men som i all annen forskning er en avhengig av deltakelse fra dyktige folk, og at det arbeides med faglig relevante og helst også samfunnsnyttige problemstillinger.

Til slutt en kommentar om begrepene fag og tverrfaglighet. I vår kontekst har en tydd til dette begrepet for å løse en gammel politisk målsetting om å forene et noe ustyrlig universitet i Trondheim. Tverrfaglighet er en politisk redningsplanke, uten noen særlig dyptpløyende refleksjon om hva et fag egentlig er. I dag brukes begrepet fag om det som bedrives innenfor rammene av et institutt. Med andre ord: institutt er lik fag. I et historisk perspektiv er imidlertid mange "fag" blitt til på et tverrfaglig grunnlag for å imøtekomme bestemte behov i samfunnet. For å ta noen eksempler: Geografi skal visstnok ha blitt til i England ved at driftige og progressive lærere i skolen fant det spennende å forene samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige fagområder. De klarte etter mye strev å skape en integrert lærerutdanning ved universitetene, og dermed var faget geografi etablert. Pedagogikk ble skapt som et tverrfaglig forskningsområde tuftet på psykologi, historie, filosofi og sosiologi, med det formål å møte samfunnets behov for kompetanse på utdanningssektoren. Likedan er mange av språkfagene etablert som lærerutdanningsfag med språk og litteratur som viktigste komponenter. Jeg regner med at resonnementet holder for de fleste profesjonsutdanningene.

Hvem vinner?
Et "fag" er derfor ingen rendyrket disiplin hentet fra himmelen, som har eksistert i sin rene form i evig tid. De fleste fag er historiske konstruksjoner, skapt av aktuelle samfunnsbehov, og rammet inn i en organisatorisk struktur som vi kaller institutt. Etter som tiden går, glemmes historien, og det skapes forestillinger om "rene" fag ved instituttene. Jeg skal ikke gå inn på hvordan profesjonsinteresser og økonomiske interesser bidrar til å bevare murene mellom fagene. Men i dette perspektivet burde man være varsom med å skape nye institutter. Behovet for å lage en organisatorisk ramme rundt nye forskningsfelter vil alltid være til stede. Det er grunn til å spørre om det var klokt av NTNU å forlate sin praksis på 1980-tallet med å etablere midlertidige sentra for slike formål. Ironien er at man i stedet har valgt å opprette et eget institutt for tverrfaglig kulturforskning, som på sikt ikke er noen garanti for fleksibilitet. Om en skal framskrive historien, vil også dette instituttet ende opp som et "fag" med sine faggrenser og revirer å forsvare. Knut H. Sørensen har mer rett enn han aner. De etablerte fagdisiplinene vinner til slutt!