UA18: Eksamensangst, eksamensformer og læring (30.11.00)

Hvorfor har antikverte eksamensformer overlevd så lenge i Norge? spør Vidar Gynnild.

Mørketid er eksamenstid. For mange studenter er dette en traumatisk opplevelse, noe de ser fram til å bli ferdig med én gang for alle. Studenter går på kurs for å blir kvitt eksamensangst ved hjelp av såkalt "tankefeltterapi". For mange studenter gir eksamensopplevelsene en lite ønsket konklusjon: Aldri mer skole! Å skape bedre lærings- og vurderingsformer i høyere utdanning er en gedigen nasjonal utfordring, kanskje den aller største vi har hatt på flere tiår.

Skremmende viktig.
Ifølge tradisjonell oppfatning er eksamen noe som kommer til slutt etter at undervisningen er over. Eksamen er et redskap for kunnskapskontroll og sertifisering, samt innbyrdes rangering av studentene. Derfor er eksamensdagen så skremmende viktig. Ukers og måneders arbeid skal dokumenteres i løpet av noen få stimer. For noen går dette på nattesøvnen og trivselen løs. Andre er bedre psykisk rustet for å takle selve eksamenssituasjonen på en annen måte.

For enkelte studenter er det å komme seg gjennom eksamen et mål nærmest uavhengig av hvilken læring som finner sted. Overflatisk og instrumentell læring er vel kjent i de fleste studier, men omfanget varierer fra fag til fag. Amerikaneren Benson Snyder hevder at det ved siden av den offisielle læreplanen finnes en skjult læreplan som studentene konstruerer på bakgrunn av tidligere erfaringer, med åpenbare konsekvenser for studieatferd og læring.

Det er naturligvis ikke mulig fullt ut å styre studentenes prioriteringer og valg. Hva slags læring det blir, er til sist et ansvar for den enkelte. Men eksamensformene setter rammer som gjør enkelte prioriteringer mer sannsynlig enn andre. Ønsket om nye eksamensformer handler om å skape bedre betingelser for dypere og mer relevant læring. Tradisjonell slutteksamen gir svært begrensete muligheter for å teste holdninger og ferdigheter som også er viktig i et yrke.

Stryker oftere.
Det bør bli viktigere å hjelpe studentene til å "se" og "forstå" underveis i studiene. Studenter bruker for mye tid til å huske ting de ikke forstår, og som derfor er til liten nytte senere i livet. Dypere læring og faglig innsikt har altfor lenge vært en salderingspost på kontroll- og sertifiseringsregimets betingelser. Dette er en stor strategisk utfordring for universitetene. Ved NTNU stryker studentene oftere, og snittkarakteren nærmer seg tretallet i en rekke fag.

Å bidra til akademisk læring er en kjernevirksomhet ved universitetene, men det er påfallende lite offentlig debatt om hva dette er, eller hvordan slik læring best kan fremmes på ulike felt.
Poenget med nye eksamensformer er å bidra til mer systematisk læring og vurdering, slik at presset ved én endelig eksamen blir redusert. Nå er svært mye godt læringsarbeid satt bort til sensor og faglærer, mens studentene oftest må nøye seg med et tall som tilbakemelding.
Det er et paradoks at så store ressurser blir satt inn i etterkant av læringsarbeidet. Tradisjonell eksamen, og spesielt sensurordningen, kaster for lite av seg i form av god læring. Bruk av ekstern sensor koster hvert år ca. 20 millioner ved NTNU alene. Hva med prosjekt og porteføljebasert vurdering, flervalgseksamen, hjemmeeksamen, muntlige presentasjoner, egen- og kollegabasert vurdering? Eller eventuelt en kombinasjon mellom ulike former. Dette koster ikke nødvendigvis mer penger, men snarere en omdisponering av eksisterende midler.

Over til praksis.
Uheldige konsekvenser ved tradisjonell eksamen er i stor grad kjent blant faglærere og studenter i høyere utdanning. Også Mjøs-utvalgets rapport toner ned betydningen av avsluttende eksamen og sertifisering til fordel for mer læringsrettet vurdering. Derfor er det et behov for å bringe retorikken om eksamen over i et konstruktivt og mer handlingsrettet spor.

Det er universitetsledelsens ansvar å sikre kvalitet i undervisnings- og læringsvirksomheten, men i praksis er dette overlatt til faglærere, institutter og fakulteter. I "Strategi for NTNU mot 2010" er det presisert at ett av fagmiljøenes ansvar er å utvikle lærings- og evalueringsformer som bidrar til å heve utdanningens kvalitet og relevans. Det er all grunn til å tro at faglærere og studenter støtter dette synet. Utfordringen består i å omsette gode intensjoner til praksis.

Uten ekstern støtte er det neppe sannsynlig at nye og bedre eksamensformer blir utviklet og tatt i bruk i større omfang. For dette handler ikke bare om en ren teknisk implementering av eksamensformer, men om hva som skal være innhold i og mål for den vurderingsordningen som blir valgt. Hvem skal spille hvilke roller i vurderingsarbeidet? Kanskje bør studentene i større grad involveres i vurdering som del av læringsarbeidet underveis i studieforløpet.

Å heve utdanningens kvalitet og relevans har en strategisk-politisk dimensjon som strekker seg ut over den enkelte faglærers ansvar og kompetanse. Universitetenes styrer bør ha en fastere hånd om kvalitetsarbeidet og bygge strukturer for endring med krav til resultater. Et kjennetegn ved tradisjonell eksamen er kontroll og atter kontroll. Kanskje er det tid for å stramme til på nye fronter på vegne av studentene. Hvis ikke, havner norske universiteter i en pedagogisk bakevje og mister flere og flere studenter til et internasjonalt utdanningsmarked.

Antikvert.
Høyere utdanning i Norge bruker trolig rundt hundre millioner kroner til ekstern sensor. Hvis en brøkdel av dette beløpet hadde vært brukt til å utvikle bedre vurderings- og læringsformer, ville vi trolig hatt mindre eksamensangst og bedre læring i en lang rekke studier. Ettersom dette er en felles utfordring for alle universitetene våre, er det naturlig med et nasjonalt løft. Mennesker og kunnskap er det viktigste vi har, ikke minst når oljeressursene tar slutt.

Avslutningsvis kan en spørre hvorfor antikverte eksamensformer har overlevd så lenge i det ellers så internasjonalt orienterte Norge. Én av årsakene kan være at både faglærere og studenter i en viss forstand har hatt fordeler av ordningen. I flere studier har eksamen gitt grunnlag for finurlige strategier og spill fra studentenes for å oppnå best mulig karakter ved marginal innsats. Faglærerne frykter merarbeid ved mer arbeidskrevende vurderingsformer.

Stadig flere innser at eksamenskarakterene gir et utilstrekkelig bilde av studentenes kompetanse. Unødig mye tid og penger blir brukt på et fenomen som har mindre betydning i arbeidslivet. Bedriftene har egne kriterier ved tilsetting, som går langt ut over det karakterene forteller noe om. Det viktigste i et grunnstudium er å styrke lærelysten og læreevnen slik at kunnskapene holder mål også i andre sammenhenger enn ved eksamen. Da trenger vi mindre angst, mer arbeidsglede og bedre samarbeid for å sikre god læring fra første dag i studiet.

Vidar Gynnild
Seksjon for
universitetspedagogikk