UA19: "Send dem til Bjørnøya!" (18.12.00)

Seierherrene har alltid behov for å skrive historien. Nå er det "taperlaget" fra 70-tallet som må stå til rette for sin støtte til Pol Pot og Enver Hoxha. Send dem til Bjørnøya, roper Gerhard Helskog og resten av tribunalet.

Analyse av fortida er et evig tilbakevendende tema. Ennå er den andre verdenskrig gjenstand for daglig gransking, selv om den sluttet for 55 år siden. Nærmere i tid ligger Vietnamkrigen, som foregikk langt fra norsk jord. Den kom samtidig med eksplosjonen i både antall studenter og deres engasjement. Volumet av den nye studentgenerasjonen, rekruttert fra alle samfunnslag, hadde en gravitasjonskraft som skapte 68-erne, radikal ungdom av alle avskygninger, fra dannede miljøvernere til kompromissløse stalinister. Nå kommenteres deres atferd for 30 år siden i det offentlige rom. Den siste runden startet med Gerhard Helskogs TV2-program "Rikets Tilstand".

Massemediene bringer oss et bilde som like mye er styrt av journalistenes og redaktørenes ønske om "en god sak", som av behovet for å opplyse allmennheten om hva som skjedde og hvorfor. Ikke mindre pirrende for mediene er det at flere av datidens ungdommer er nåtidens maktmennesker. Noen av dem har nå posisjoner som ledende sosialdemokratiske politikere, som profilerte kulturarbeidere, som ledere i næringslivet, og som universitetslærere. De er blitt del av "the establishment". Etter 30 år er åpenbart avstanden stor nok til at vi tror vi får øye på bølgeslagsmerkene etter historiens tidevann. Men er kameraet trukket langt nok tilbake? Er det bare et bandeoppgjør mellom gamle politiske motstandere? Et krampaktig oppgjør som sier like mye om angripere som om angrepne? Hva er egentlig Helskogs ærend?

TV2 er en kommersiell TV-kanal. Helskog er slik sett en salgsagent for et mediekonsern. Det fratar ham ikke muligheten til å drive god journalistikk, men det er for naivt å tro at Helskog ikke skjeler til bunnlinja når han velger tema, for velge, det gjør han. En av de tidligere AKP-kjempene, i dag forsker på journalistikk, Sigurd Allern, kaller Helskogs program "subjektive propagandasendinger under vignetten 'dokumentar' […] [med] tolkningsrammer som er så ensidige at de kunne vært produsert av CIA og State Department", mens hans partifelle forfatter Pål Steigan mener det er ikke dekkende og informativt for allmennheten å fremstille historien på Helskogs ensidige måte, og at "markedsøkonomien dreper langt flere mennesker enn Pol Pot noensinne ville klart." Steigan spør videre om Helskog ikke er interessert i hvilke samfunnsmessige posisjoner de menneskene har i dag, som under Vietnamkrigen ropte "Bomb Hanoi!" Kulturredaktør Jan E. Hansen i Aftenposten setter fingeren på et ømt punkt når han ved oppstyret rundt Helskogs TV2-kollega Hallvard Flatland påpeker at da ble "…hardtslående reportere [som] Per Ståle Lønning, Oddvar Stenstrøm, Gerhard Helskog og Pål T. Jørgensen slektninger av tause Birgitte, og kunne hverken si at Flatland burde ha sluttet av faglige og etiske grunner, eller at han kunne fortsette av kollegiale og økonomiske."

I Trondheim varte "68-tallet" fra ca. 1966 til EF-avstemningen høsten 1972, og de lokale 68-ernes viktigste arena var naturlig nok Studentersamfundet med formannsvervet som den gjeveste politiske posisjonen. Den mest framtredende grupperingen i de første årene var "Rød Front", som under slagordet "Snakk dialekt, skriv nynorsk!" også opptrådte som "Raud Front". De hadde styrevervet første gang i vårsemesteret 1971, og innledet grupperingenes politisering av Samfundet. Samfundet vedtok resolusjoner på løpende bånd, ingen sak var for stor og ingen knapt for liten til å mene noe om den, i trygg avstand fra krig og vold. Selv om stemningen til tider var opphisset, og meningene stod steilt, fløt det aldri en dråpe blod i Trondheim. Og de pengesummene som ble samlet inn til ulike politiske radikale formål, ble neppe avgjørende for væpna uroligheter andre steder i verden. Derfor synes dagens mediedrevne forsøk på noe i retning av et "landssvikoppgjør" oppkonstruert. Tida har gitt historikerne ro til å sette sammen mer informerte bilder av datidens kriger. Kommunismens fallitt har bidratt til ny innsikt av tidligere hemmeligholdte forhold. Historiens tidevann trekker seg tilbake og viser tørt land. Pol Pot-regimets grusomme handlinger er beskrevet i detalj og Enver Hoxha avslørt som en psykopatisk tyrann. Men avsløringene er ikke selektive. Samtidig er det samlet ufordelaktige detaljer om regimer som datidens konservative ungdom - "Ky-gutta" (etter den sør-vietnamesiske autoritære kuppleder og senere vise-president Nguyen Cao Ky) - så på som akseptable.

Uansett vurdering av de politiske syn datidens engasjerte ungdom forfektet, så var de nettopp det: Engasjerte. Denne sterke, polariserende politisering av store deler av studentmassen skapte muligheter for mange studenter med talent. Her kunne de få øvd argumentasjon, talekunst, organisering, og hvordan begeistre massene, en kunst som kanskje flere av nåtidens ledere skulle ønsket de var bedre skolert i. Samtidig en arena med rike muligheter for individer av alle slag, fra de impulsive og naivt energiske til de ressurssterke og kynisk sjarmerende. Den gang var engasjementet tydelig organisert i kollektive bevegelser, mens dagens engasjement synes mer rettet mot enkeltsaker og utøves av enkeltindivider. Dagens Palestina-konflikt engasjerer dagens studenter mindre enn servicen i kantina, 3T og kravet om bærbar PC. Dagens "oppgjør" synes å føye seg inn i denne trenden: Viktigere for dem som engasjerer seg, enn for verden for øvrig. Det er menneskets lodd at vi dømmer andre etter deres handlinger, men oss selv etter våre idealer. Idealene er knyttet til det evig tilbakevendende spørsmål om forskjellen på godt og ondt, og til det uuttalte spørsmålet om hvorfor vi skal gjøre det gode.

mentz indergaard
mentz.indergaard@adm.ntnu.no