UA19: - Mer Jantelov på universitetet enn på Hølonda, sier bygdeforskeren (18.12.00)

Reidar Almås har bodd på bygda og jobbet i byen i et kvart sekel. Det beste av begge verdener? Tja, både universitetet og bygda har sine minussider, mener bygdeforskeren.

Professoren og bygdeforskeren har bodd på bygda siden 1974. Da flyttet han tilbake til farsgården på Hølonda og begynte med sau. I 1978 bygde han hus i en furulund et drygt steinkast unna gården. Der sitter han i dag og skriver norsk landbruks historie for perioden fra 1920 og fram til i dag.

Premiestil om Wergeland.
Reidar Almås har alltid vært en snill og grei gutt, selv om Hitra-aksjonen har fått noen til å tro noe annet. Intervjueren vet hva han snakker om, for han bodde på hybel på kjøkkenloftet hos mine foreldre i de fire årene han gikk på Orkdal Landsgymnas. Preseteristfabrikken ble dette landskjente gymnaset gjerne kalt. Reidar Almås fra 1964-kullet fikk også Meget i alle fag, pluss Særs Godt i nynorsk hovedstil. Stilen var en avhandling om Wergeland, som ga ham en premie på tusen kroner for landets beste artiumsstil på nynorsk dette året!
Da han begynte som stipendiat ved Institutt for sosiologi i 1974, hadde han hovedfag i sosiologi og mellomfag i historie bak seg. I 1980 leverte han sin doktorgrad om "Samdrift i landbruket".
I 1982 startet Almås Senter for bygdeforskning. - Mest for å skaffe meg et faglig arbeidsmiljø, sier han selv. I 1990 ble senteret en del av Allforsk, og hadde på dette tidspunktet ca ti ansatte.
- Det har hele tida vært tøft, sier han om arbeidet med å skaffe oppdrag til senteret. De viktigste oppdragsgiverne er Forskningsrådet som er største kunde, departement, fylker og landbrukets organisasjoner.
- De' e' ittjnå som kjæm tå sæ sjøl, legger han til og siterer Rotmo. Rotmo var en av hans kulturelle medspillere i Hitra-aksjonen i 1975, men de spiller mindre på lag i dag. Almås' kritikk av Rotmos "Bønder i solnedgang" i Adressa var lite positiv. Han har fått mye støtte for sine synspunkter på teaterstykket.

Skriveakkord.
For tida er Almås permittert fire av ukens fem arbeidsdager. Det er bare mandager han er på plass ved senteret på Dragvoll for å ivareta sine administrative oppgaver. I ukens øvrige dager sitter han i sin skrivehule på Hølonda og forsker og skriver på norsk landbrukshistorie. - Jeg må skrive 40 000 tegn i måneden for å holde tidsplanen, forteller han, og det tempoet ser han ut til å klare. Manuset skal være ferdig til utgangen av 2001.
- Reidar er svært displinert, skyter kona Sissel inn. - Han disponerer tida helt ned til kvartersintervaller.
Denne kommentaren gjør at intervjueren får dårlig samvittighet der han sitter i professorens sofakrok med tekopp og nytinet kringle. Vi blir litt beroliget av å høre at han har slakket av litt på egen tidsplanlegging de senere årene. Nå planlegges det i halvtimesintervall.
I dag har Senter for bygdeforskning vokst til vel 25 ansatte. Spesielt fra midten av 90-tallet har det vært en rask vekst. - Vi har hatt flaks med taimingen, er Almås' kommentar til sentersuksessen. Senteret er blitt for stort til å innlemmes som en del av Institutt for sosiologi når Allforsk nå går i oppløsning. Derfor etableres Senter for bygdeforskning nå som en egen stiftelse.
Almås er leder for Senter for bygdeforskning samtidig som han har en professor II-stilling ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Hvert år "uteksaminerer" han to hovedfagskandidater og en doktorgradskandidat. Faget Almås underviser i, er "Bygdesosiologi og regionalpolitikk", et fag som universitetet her overtok i 1982 etter Landbrukshøyskolen. Trondheimsmiljøet har et spesielt ansvar for dette fagområdet i Norgesnettet.

Lite raushet.
- Vi har fått anerkjennelse for vårt arbeid med dette faget, sier Almås, og legger til at det er heller uvanlig. Det er mer vanlig å få sleivspark, mener han.
- Det er mer Jantelov på universitetet enn på Hølonda, fastslår han. - Det er mangel på raushet og anerkjennelse - ikke fra ledelsens side, men faglige kolleger i mellom. Almås mener det er en "grasrotmisunnelse" som gjør seg gjeldende. - Hvis en kollega får tilslag hos Forskningsrådet, blir gjerne reaksjonen at "hvorfor fikk ikke jeg", heller at man gleder seg på en kollegas vegne. Et lønnsopprykk kan være nok til at kolleger slutter å hilse på hverandre.
Hølonda derimot, har utviklet seg mer i romslig retning i løpet av de årene Almås har bodd der. Nå anerkjennes andre driftsformer og livsformer enn de tradisjonelle basert på ku, gris og tømmer.
Men landsbygda har også sine problemer. Reidar mener at en av årsakene er at bygda er blitt et tilfluktssted for klientfamilier. Det har med boutgifter i byen å gjøre, og det har med oppløsning av familier å gjøre. Når familien splittes, flytter mange hjem til besteforeldrene for å få hjelp til å ta hånd om barna. Mange av de som flytter til bygda, kommer med "mappe" - de er "sosiale kasus".
Som medlem av Verdikommisjonen er Almås opptatt av mellommennskelige relasjoner. Verdikommisjonen synes han har fått ufortjent mye juling i mediene.
- Det ble bedre etter at Bondevik gikk av, sier han. - Verdikommisjonen var hans "greie", og nå har mediestormen stilnet og kommisjonen får arbeide i fred. - Mediene slo på skåka og mente merra, er hans forklaring, og merra er i dette tilfelle Bondevik, mens skåka er kommisjonen.
- Ikke døm oss før vi har avlevert innstillingen vår, sier Almås. Det skal skje 29. mars neste år. Han har god tro på at kommisjonen kan bli "rehabilitert" etter hvert som resultatet av arbeidet blir kjent.

Hedningekirka.
Kvelden etter vårt besøk hos Almås hadde han invitert hele kommisjonen på elgsteik og multekrem i ungdomshuset "Vonheim". En presentasjon av lokal musikk og kultur i stavkirka Almås har vært med på å sette opp, inngikk også.
- En kirke bygd av hedninger for hedninger, skyter kona Sissel humoristisk inn. - Både kristne og hedninger har jobba godt i lag, retter han. Men for øvrig er de rimelig bra på politisk bølgelengde, de to ektefellene. Almås ble medlem i AKP (m-l) etter Hitra-aksjonen i 1975, og har vært representant i Fylkestinget for RV.
Men han blir oppfattet som såpass allsidig politisk at da han flyttet til Hølonda i 1974, fikk han tilbud fra tre partier om å bli deres representant i formannskapet i Melhus: Senterpartiet (Han var aktiv i Senterungdommen på gymnaset), SV og Arbeiderpartiet. Hvor står han politisk i dag? Ikke så veldig langt fra der han alltid har stått, forstår vi. - Jeg stemmer på dem som trenger stemmen min, er hans diplomatiske svar.

Ønsker innvandrere.
Uansett hvilket parti han stemmer på, så vil norsk landbruk og bygdas evne til å overleve være en sak som opptar Almås. Så sent som i trettiåra var landbruket selve modernæringen i Norge. Landbrukets betydning den gang illustreres av at tyskerne særlig var ute etter tre ledere når de dro nordover mot Hamar og Elverum: Statsministeren, Stortingspresidenten og samvirkelederen Jon Sundby. Under krigen var det de med tilknytning til landbruket som klarte seg best, de hadde mat. Men krigen markerte et skille for næringen. I Einar Gerhardsens etterkrigstid ble industrien prioritert, men i dag har også den mistet status og prestisje.
Hvilken framtid ser du for norsk landbruk?
- Jeg er optimistisk, svarer bygdeforskeren. - Kugalskapen som herjer i Europa viser at vi må ha egen matproduksjon. Trygg mat og nok mat er viktig, det innser både politikere og opinion, mener Almås.
Han tror at bøndene må søke allianser med andre grupperinger i samfunnet for å nå fram med sin sak, for eksempel miljøbevegelser og forbrukerorganisasjoner. Han har også fostret den dristige tanke at vi må åpne for flere innvandrere fra land i vår klimasone, slik at de kan hjelpe til med å holde liv i nedleggingstruede bruk i utkantene. Øst-Europa og tidligere Sovjetunionen er den regionen han først og fremst tenker på i denne forbindelse. - Det er helt klart at bønder fra for eksempel det kaukasiske beltet vil være interessert i å komme til Norge for å drive marginale bruk, mener han. - De ville få en mye bedre tilværelse i Norge enn det de har i dag.
Almås er av den oppfatning at vi gjerne kan ha flere innvandrere til Norge, og i passende dosering tror han en begrenset innvandring av bondefamilier fra vår klimasone i øst kan være til gjensidig berikelse. - Tenk på vår egen utvandring til Amerika for hundre år siden, sier han.

arne asphjell
arne.asphjell@adm.ntnu.no