UA19: Forskningsformidling til besvær (18.12.00)

Forskere blir stadig oppfordret til å formidle resultatene av sitt arbeid til det brede publikum. Den beste kanalen ut til allmennheten er gjennom mediene. Men forholdet mellom forskere og journalister kan være konfliktfylt og håndteres også forskjellig. Her forteller tre forskere og en student om sine erfaringer.

Line Schrader studerer kulturforskjeller og kommunikasjon mellom forskning og medier. Foto: Arne Asphjell

Studenten: - Store kulturforskjeller

- Hovedproblemet for forskerne er at mediene omtaler forskning på medienes egne premisser.

Line Schrader er hovedfagstudent i psykologi og skriver på en oppgave om kommunikasjon mellom forskning og mediene. I vår skrev hun semesteroppgave med tittelen "Universitetskultur og mediekultur til hinder for forskningsformidling." Temavalgene skyldes at hun er opptatt av journalistikk og selv har fusket litt i faget.

Mål.
- Jeg startet på semesteroppgaven med en antakelse om at forholdet mellom mediene og forskningen var svært konfliktfylt. Til min store overraskelse avdramatiserte forskerne mange av problemene. Men forholdet kan være vanskelig, noe som først og fremst skyldes to fundamentalt ulike kulturer, sier hun. Språk og tenkning, spesielle begreper, nøyaktighet og presisjon er viktig i forskerkulturen. Dette er mindre viktig for journalistene, som er mer opptatt av forenkling og konkretisering.
Mediene velger ut og vurderer forskningen etter medienes kriterier og ikke etter de forskningsmessige kriteriene. Ifølge Schrader ser dette ut til å være hovedproblemet for forskerne. Denne framgangsmåten gir ingen garanti for at forskningen som omtales, er god. Innen forskermiljøet er det heller ikke knyttet noen prestisje til omtale i allmenne medier. Schrader mener at det snarere er slik at omtalen blir vurdert med et ekstra kritisk blikk av forskerkollegene. Forskernes mål baserer seg på ønske om å drive god forskning ut fra vitenskapelige kriterier, målsetting om egen karriere og sosiale interesser.
De kan også ha andre mål og interesser med forskningen sin enn de tradisjonelle, som ønsket om å drive folkeopplysning, bidra i samfunnsdebatten, og legitimering av forskning.

Sprøytvarsleren: - Må trene på kommunikasjon

- Mye sprøyt i mediene, men det var verre før!
Martin Ystenes, professor i uorganisk kjemi, kjemper en utrettelig kamp mot det han kaller sprøyt om vitenskap i mediene. Han har en egen nettside om temaet, og han har skrevet bok. Til nå har han kommentert om lag 1500 saker. Det kommer stadig nye, men færre enn for fire år siden. Han opplever også at det er vilje til forbedring.
- For et par år siden var Dagbladet blant verstingene. Siden da synes jeg at det har skjedd en radikal forbedring. Derimot er jeg skuffet over Aftenposten og synes ikke at avisa oppfyller forventningen til seriøsitet. Generelt er det jo en sammenheng mellom indre og ytre seriøsitet i mediene, framhever han.

Bli gode kilder.
Ystenes legger ikke ensidig skyld på journalistene når noe går galt. Han tror mye skyldes kommunikasjonsproblemer og mener at forskerne kan gjøre mye for å bedre forholdene. Blant annet ved å bestrebe seg på å bli gode kilder. Det krever i første rekke at de setter seg litt inn i hvordan mediene arbeider. Videre må de trene i å uttrykke seg kort og konsist, og bestrebe seg på å være konkrete.
- Det er ikke så farlig å utelate en del forbehold og nyanser. Av og til kan det være nødvendig å "lyve litt" for å få fram sannheten. Dette er hovedregelen, - det fins områder som er så kompliserte at det er umulig å forenkle slik at alle kan forstå. Gevinsten ved å være en god kilde er at forskerne slipper å skrive sjøl. Den som har prøvd, vet at det slett ikke er enkelt å få saker på trykk, sier Ystenes.


Medisineren: - Tar formidling på alvor

- Forskerne har plikt til å fortelle hva de jobber med.

Det medisinske fakultet driver et eget formidlingsprosjekt. Ett av tiltakene er å invitere journalister til instituttene, der de får møte forskerne på hjemmebane. Det har vist seg lærerikt og oppdragende for begge parter. Forskerne får aha-opplevelser i forhold til å se nyheter i det de holder på med. Journalister lærer at forskning kan bestå av mange små biter, som først over lang tid vil danne et hele. Deltakerne lærer noe om å kommunisere på hverandres premisser, med andre ord.

Formidlingsplikt.
- Hensikten er klar, forteller dekanus Gunnar Bovim.
- Mye av forskninga blir finansiert av statlige midler. Forskerne har dermed plikt til å fortelle allmennheten om det de holder på med, hvorfor, og hva som blir resultatet. I prinsippet kan alle forskningsårsverk formidles. Det ville være en grov overdrivelse å påstå at alle forskere er enig i dette. Mange ville nok foretrekke å arbeide i fred og ro, uten krav om innsyn. Ikke av hensyn til deg og meg, men til kollegaen på nabokontoret. Her er en barriere som må brytes ned, og til det trenger vi hjelp av profesjonelle formidlere.
Bovim mener at formidlingsaspektet er så viktig at han vil trekke det aktivt inn i utdanningen. Ingen burde bli tildelt stipend uten krav til formidling. Ingen studentoppgaver bør godkjennes uten at studenten har vist formidlingsaktivitet. Presentasjon av stoffet bør være med i evalueringa av hovedoppgaver. Han forteller at fakultetet vurderer å pålegge stipendiater å opprette egne nettsider der de skal fortelle om forskninga si.


Alkoholforskeren: - Bli kjent med mediene

- Forskere må lære seg å takle pressen.

Etter å ha dokumentert gunstige virkninger av alkohol, og særlig rødvin, fikk Morten Grønbæk medieoppslag verden over. Grønbæk jobber ved Institutt for forebyggende medisin i København, og har hatt hyppig kontakt med journalister de siste årene. I begynnelsen var han plaget av det han kaller slett kvalitet på den populærvitenskapelige formidlinga. Det har bedret seg i de senere årene.
- Forbedringen kom etter at jeg lærte å takle pressen og begynte å skjønne hvordan journalistene arbeider, framholder han.

Forskjellige premisser.
- Mitt problem er at det ser ut til å være en konflikt mellom resultatene jeg har funnet om gunstige virkninger av alkoholforbruk, og det faktum at det er skadelig å drikke for mye alkohol. Mitt premiss er selvfølgelig å få med så mange forbehold som mulig, for å gi et klarere, eller mer nyansert bilde av forskningsresultatene. Journalistene jobber etter andre premisser. De er ute etter relativt korte saker, som i beste fall kan vise omrisset av en konflikt.

synnøve ressem
synnove.ressem@adm.ntnu.no