UA19: Tverrfaglighet er dialog og lagspill! (18.12.00)

Det er ulogisk og ufruktbart å stille disiplin og tverrfaglighet opp mot hverandre, skriver Knut H. Sørensen i et svar på Gunn Imsens innlegg i forrige avis.

Tverrfaglighet diskuteres også ved Universitetet i Oslo. I forrige nummer av internavisa Uniforum tørnet filosofen Arne Næss og økologen Ivar Mysterud sammen. Pasifisten Næss anvendte selvfølgelig gandhisk ikke-voldelig boksing... Foto: Ståle Skogstad, Uniforum

Min ironiserende epistel i UA nr. 17 om "Tverrfaglighet som forskningspolitisk surfebrett" gjorde narr av noen argumenter mot tverrfaglighet, som helst fremføres ved kantinebordene. Professor Gunn Imsen gjentar dem alle i fullt alvor i sitt innlegg om "Når tverrfagligheten blir krampaktig" i UA nr. 18. Hun illustrerer på den måten behovet for "litt mer seriøs og dyptpløyende analyse".

La det være sagt med en gang at det er viktig å ha en diskusjon om hva tverrfaglighet er og skal være, selvsagt som en del av en bredere debatt om universitetets framtid og vitenskapenes utvikling. I universitetets lange historie er bevisste satsinger på tverrfaglighet et forholdsvis nytt fenomen. Det har vært vanskelig å finne egnede arenaer for dette innenfor en institusjon der fagdisiplinene er det normale utgangspunkt for forskning og undervisning.
NTNU har, på linje med Universitetet i Oslo, forsøkt forskjellige løsninger. På slutten av 80-tallet valgte man å satse på å etablere små tverrfaglige sentre. Det skapte konflikt, og på 1990-tallet har det viktigste virkemidlet vært små, tematiske programmer. Hensikten med det var å la de tverrfaglige initiativene forankres i eksisterende fagmiljø. Ordningene har forskjellige fordeler og ulemper, og det er sikkert et betydelig forbedringspotensial i universitetenes strategi for å stimulere til vitenskapelige framskritt.

Karikert.
Dersom vi skal finne fram til bedre løsninger, trenger vi noe annet enn den form for karikert fortelling fra kantinebordet, som framføres av professor Imsen i UA nr. 18. Dens tragiske element handler om "de erfarne og tunge forskningsmiljøene som allerede har en høy internasjonal standard", de dyktige forskerne "som roper fortvilet etter midler, og som må se på at pengestrømmen går til tverrfaglighet". Professor Imsen opptrer med dette bakteppet naturlig nok som talerør for kvalitet, kritisk holdning og uavhengighet. Hun går først og fremst i rette med NTNU som satser krampaktig på tverrfaglighet, i strid med Stortingets intensjoner. Men skytset rettes også mot de svake sjelene som arbeider innenfor de tverrfaglige satsingene. Det antydes at vi er faglige middelmådigheter, uten vilje til og interesse for å drive med god, kritisk forskning.
Fortellingen antar etter hvert bibelske proporsjoner i sin veksling mellom apokalypse og apopleksi. Tverrfagligheten er den brede vei som fører til fortapelsen. Den smale stien som fører til frelse, dvs. "nytenkning, kreativitet og produktivitet i forskningen", velges bare av noen få rettferdige.

Det er forståelig at budsjettsituasjonen for forskning og høyere utdanning skaper frustrasjon og depresjon. Men Imsens analyse i UA nr. 18 er feilaktig på nesten alle punkter, samtidig som den er en taktisk blunder. I stedet for å skape enighet og fellesskap bak et krav om økte ressurser, sår hun splid. Er det fruktbart?

Promillesatsing.
Kanskje er det blitt et problem at tverrfaglighet får så mye oppmerksomhet, i hvert fall når det fører til sterkt overdrevne forestillinger om hvor mye ressurser som faktisk brukes på slike tiltak. Jeg vil derfor gjerne minne om at NTNU legger forholdene til rette for "den kritiske og uavhengige forskningen" ved å la 99 prosent av et budsjett på rundt to milliarder bli brukt til å støtte opp om den ordinære virksomheten i regi av ca. 70 institutter ved 11 fakulteter. NTNUs tverrfaglige satsing representerer anslagsvis fem - åtte promille av det samlede budsjettet. Dette er mindre enn ekstrabevilgningene for å få lønns- og regnskapssystemene til å virke!

På denne mer nøkterne bakgrunn er det vanskelig å forstå hvordan Imsen greier å få tverrfaglighet til å bli det dominerende trekket ved forskningsvirksomheten ved NTNU. Enda verre blir det når hun påstår at det er disse små bevilgningene som skaper trange forskningsbudsjetter. Det er illusjonsmakeri. Hovedproblemet i dag er Arbeiderpartiet. Men det sier ikke Imsen noe om.

Knivstikking.
Det mest beklemmende ved Gunn Imsens innlegg er hennes primitive forsøk på å stemple tverrfaglig forskning som mindreverdig, og stipendiater innenfor tverrfaglige satsninger som faglig svake. Dokumentasjonen er ytterst pinlig - "Vi har sett eksempler på...". Denne formen for akademisk knivstikking overfor forskerrekrutter som av og til sliter med selvfølelsen og motivasjonen - slik mange doktorgradsstudenter gjør - representerer et lavmål i debatten. Det blir enda verre når det gjøres av en professor med identitet og selvoppfatning som forskningsfelt, og som derfor burde vite bedre enn de fleste hvordan en slik stempling kan virke. Særlig flaut burde dette være ut fra det forhold at kvinneandelen innenfor de tverrfaglige satsingene er høyere enn ellers.

Dialog og lagspill.
Satsing på tverrfaglighet er ikke noe spesielt for NTNU. Det er naivt å tro, slik Imsen vil ha det til, at tverrfaglighet er et begrep som man tydde til "for å løse en gammel politisk målsetting om å forene et noe ustyrlig universitet i Trondheim", at det er "en politisk redningsplanke, uten noen særlig dyptpløyende refleksjon om hva et fag egentlig er". Tverrfaglighet har lenge vært et viktig forskningspolitisk begrep. Få stortingsrepresentanter begeistres av fagdisipliner. I Forskningsrådet brukes "tverrfaglighet" mye, både i strategiplaner og i programbeskrivelser. Det er altså ingen redningsplanke, snarere en bærebjelke i den norske og internasjonale forskningspolitiske diskursen. Det er mulig at denne utviklingen ikke er et produkt av "dyptpløyende refleksjon". Den er i hvert fall et produkt av presserende samfunnsmessige behov, og det er vel grunn god nok? Dessuten er det et faktum at skepsisen til spesialisering og fagdisipliner er sterk utenfor universitetet, og det er politisk uklokt å overse dette forholdet. Påstanden om at NTNU går lenger enn hva politikerne har tenkt seg, kan bare skyldes at Imsen ikke har fulgt med i timen.

Ny innsikt.
Hva er så tverrfaglighet? Det er ikke uvanlig, slik professor Imsen gjør, å påstå at "begrepet fag (brukes) om det som bedrives innenfor rammene av et institutt. Med andre ord: institutt er lik fag". Dette er imidlertid for enkelt. En rekke av NTNUs institutter dekker flere fagområder. Et mer fruktbart inntak er å betrakte fagdisipliner som kommunikasjonsfelleskap med etablerte konvensjoner knyttet til problemformulering, forskningsmetode, skrivemåte, o.l. - kort sagt for hva som er utgangspunktet for vurdering av kvalitet.
Ut fra en slik tankegang kan vi også se at tverrfaglighet ikke betyr nye former for allvitenhet eller enhetsvitenskap. Det skapes heller ikke ved bruk av intellektuelle kjøttkverner som maler sammen likt og ulikt. Tverrfaglighet er, enkelt sagt, etablering av dialog mellom fagdisipliner og lagspill mellom ulike former for faglighet. Resultatet kan av og til bli en ny disiplin eller spesialitet, men det er ikke noe nødvendig utfall. Lagspillets formål er i første rekke å skape ny innsikt eller løse nye problemer.

Ut fra en slik betraktningsmåte skulle det være klart at det er både ulogisk og ufruktbart å stille disiplin og tverrfaglighet opp mot hverandre. Vi verken kan eller bør velge det ene framfor det andre. Vitenskapshistorien viser med all ønskelig tydelighet at det er et sterkt symbiotisk forhold mellom disse to formene for organisering av vitenskap. Tverrfaglighet forutsetter fagdisipliner, men fagdisiplinene er avhengig av tverrfaglighet i form av mellom-faglig dialog for fornyelse og utvikling. Like lite som tverrfagligheten ensidig kan sette premissene for den disiplinbaserte virksomheten, kan fagene ensidig sette premissene for tverrfagligheten. Dynamikken er mer kompleks enn som så.

Fornuftig strategi i dag?
Bare under helt spesielle omstendigheter bør NTNUs ledelse bry seg med hvordan de enkelte fagdisiplinene utvikler seg. Slike strategiske utfordringer hører hjemme på institutt- og faggruppenivå. Universitetsledelsens oppgave er å bidra til gode muligheter for at slike strategiske utfordringer kan bli løst, men ikke å løse dem.

Opplagte elementer i en slik tilrettelegging er økonomisk handlingsrom og hensiktsmessig infrastruktur. Men det er i tillegg sterke argumenter for at det også er en fellesoppgave å legge forholdene til rette for tverrfaglighet i den forstand at man skaper arenaer for og skaffer ressurser til dialoger og lagspill mellom ulike fagdisipliner og spesialiteter. Ressurser betyr her ikke bare penger, men også kompetanse i dialog, lagspill og tilretteleggelse. Ved å skape betingelser for tverrfaglighet, stimulerer man samtidig bredt til nyskapning og nytenkning, uten nødvendigvis å tilgodese bestemte fagmiljøer.

I denne meningen har det vært helt riktig av NTNU å prioritere sin forskningspolitiske innsats mot tverrfaglighet, på samme måte som en gjør ved de fleste andre universiteter som vi ønsker å sammenlikne oss med. For øvrig er det liten tvil om at prosjektporteføljen til NTNUs tverrfaglige programmer inneholder meget interessante ideer og konstellasjoner av fag. Dette betyr ikke at denne satsingen er hevet over kritikk. Poenget er at kritikken må rettes mot gjennomføringen, ikke mot prinsippet. Det er riktig og nødvendig å satse på tverrfaglighet. Spørsmålet er hvordan det skal gjøres. En "rask inspeksjon" er ikke tilstrekkelig for å avgjøre hva som har vært gode og hva som har vært mindre gode grep.

Endret landskap.
Den eksplisitte prioriteringen av tverrfaglighet som strategi for faglig utvikling må ses i sammenheng med pågående omveltninger i det vitenskapelige landskapet. Den økende etterspørselen etter kunnskap og kunnskapsarbeidere er i ferd med å endre radikalt betingelsene for å drive vitenskapelig virksomhet. Universitetet har ikke lenger som sin fremste oppgave å utdanne embetsmenn og lektorer, like lite som sivilingeniørutdanningen er en sikker vei til lederstillinger i det private næringsliv. Kunnskapsproduksjon er i ferd med å bli en form for lagspill som kan foregå på de fleste arenaer i samfunnet. Ferdigheter i dialog og samspill holder på å bli like nødvendige som selve kunnskapen.

Dette betyr ikke at alt blir tverrfaglig. Men kanskje vil vi i framtida komme til å trenge et nytt begrep om disipliner. Den viktigste trusselen mot den tradisjonelle disiplinkulturen er ikke tverrfaglighet, men spesialisering. I denne meningen spises disiplinene opp innenfra, ikke utenfra. Eller, kanskje riktigere, på grunn av spesialisering vokser tallet på disipliner så raskt at det kan gjøre vitenskapens tradisjonelle organisering uhensiktsmessig. Slik sett er det liten tvil om at evne til kommunikasjon over faggrensene vil bli stadig viktigere, ikke for å skape tverrfaglighet, men for å opprettholde fagdisiplinene med et minimum av fellesskap.

Hår i suppa?
Professor Imsen har ved "rask inspeksjon" funnet ut at teknologifagene ved NTNU dominerer tverrfagligheten. Med Dragvoll-øyne er det selvsagt svært foruroligende, mens det i et Gløshaugen-perspektiv kan framstå som gunstig. Men hva er det egentlig som kritiseres?

Det er noen av oss som mener at utvikling av teknologi er altfor viktig til å overlates til teknologene alene. Vi mener også at det er et problem at humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag sjelden tematiserer teknologi og naturvitenskap som dimensjoner, eller aspekter ved den moderne kulturen. Dermed mangler ofte en kritisk og konstruktiv stemme. Her trengs både grunnleggende og mer anvendelsesorientert forskning, både tverrfaglighet og fagdisiplin.

HF-fakultetet sier i sin strategiplan at man "vil aktivt bidra til å utvikle og definere teknologibegrepet i NTNUs hovedprofil". Det er et fruktbart og dynamisk utgangspunkt. Utfordringen ligger i realiseringen. For det er et dramatisk behov for en bedre dialog mellom teknologiske og ikke-teknologiske disipliner. Miljøproblemene er et godt eksempel på dette. I Imsens perspektiv blir det imidlertid umulig skille mellom dominans og dialog. Det er en intellektuell fallitt. Problemet med den teknologiske hovedprofilen er ikke tverrfagligheten, men mangelen på tverrfaglighet, prioriteringen av teknologiske fag uten å legge vekt på den kritiske dialogen med andre fag.

Avsporer.
Jeg kan vanskelig se annet enn at NTNU har en særlig oppgave i å skape dialog og lagspill mellom teknologer og humanister og samfunnsvitere. Imsen kritiserer - med en viss rett - NTNUs ledelse for at den ikke har vært i stand til å motivere tilstrekkelig for slikt tverrfaglig samarbeid. Men hennes innlegg i UA nr. 18 er et usedvanlig lite konstruktivt bidrag til å bedre denne motivasjonen. Det framstår i stedet som et forsøk på å avspore debatten om NTNUs framtid og usynliggjøre den partipolitiske dimensjonen i bevilgningene til de norske universitetene ved å konstruere en kunstig motsetning mellom tverrfaglighet og disiplinutvikling.

Knut H. Sørensen
Institutt for tverrfaglige kulturstudier