UA19: Teknologivurdering og Teknologirådet (18.12.00)

Det kan bli to uheldige utfall i saken om Teknologirådet, skriver Knut H. Sørensen

Knut H. Sørensen

I en rekke vestlige industriland ble det på 60- og 70-tallet etablert institusjoner som skulle drive med teknologivurdering, dvs. analyse av hvordan ulike typer teknologier virker inn eller kommer til å virke inn på forhold i samfunnet. Utgangspunktet var i de fleste tilfeller at politiske organer, framfor alt parlamentene, følte seg usikre på om de fikk god og pålitelig informasjon om den teknologiske utviklingen. Mange mente at den tilgjengelige informasjonen var mangelfull og partisk. Teknologivurderingsorganene ble derfor de fleste steder opprettet direkte under parlamentet.

Norge fikk sitt Teknologiråd først for ett år siden. Trolig var den viktigste årsaken til at dette skjedde så sent, at norske politikere hadde større tillit til norske teknologer, enn politikerne i de fleste andre land. Derfor var det nok usikkerheten rundt utviklingen på det bioteknologiske området som banet vei for Teknologirådet. Dette sakskomplekset bidro nok også til at rådet ble samlokalisert med de nasjonale forskningsetiske komiteene i Oslo.

Arbeiderpartiets næringsminister fremmet i høst forslag om å flytte Teknologirådet til Trondheim. Samtidig foreslo hun at rådet skulle innta en mer aktiv rolle i forhold til teknologiutvikling. For NTNU var dette en interessant utfordring. Vi kunne få et organ til Trondheim med et særlig ansvar for å reise offentlig debatt om teknologiske spørsmål, og Teknologirådet kunne bli en spennende dialog- og sparringpartner. Slik sett er det beklagelig at Stortinget har stoppet flyttingen og forlangt at saken legges fram til bred politisk behandling.

Det kan bli to uheldige utfall i denne saken. Et vedtak opp å opprettholde dagens lokalisering i Oslo, med et samboerskap med de forskningsetiske rådene, kan bidra til at Teknologirådet innskrenkes til å bli et råd utelukkende for teknologietikk. Det vil i så fall bety at Norge får en for snever teknologivurderingsvirksomhet. Vi risikerer at den blir lite relevant, ikke bare i forhold til de miljøene som utvikler og bruker teknologi, men framfor alt i forhold til en bredere demokratisk teknologiinteresse.

Den andre fallgruven er at Teknologirådet blir et hurra-for-teknologisk-utvikling-organ. Det vil frata rådet politisk legitimitet, men - enda verre - det vil gjøre rådet unyttig. Ingen ville ta hensyn til det, og ingen vil høre på rådene. NTNU - på linje med norsk næringsliv - kunne derimot ha stort utbytte av et organ som kan gi stemme til krav og kritikk, til visjoner og angst. Det er best å få kritikken på forhånd, mens man kan lære noe av dem. Når kritikken kommer etterpå, er det kanskje for sent.

I en ideell verden ville ikke debatten om Teknologirådet handle om Oslo eller Trondheim, Jon Lilletun eller Grethe Knudsen. Vi ville vært opptatt av hvordan vi skulle skape en institusjon for teknologivurdering som verken er teknologipoliti eller teknologipusher, men et organ som trekker på brede faglige ressurser for å få til en balansegang mellom det kritiske og det konstruktive. Jeg tror at en lokalisering av Teknologirådet i Trondheim ville gitt gode muligheter for en slik løsning. Men dersom det skal ha en sjanse, må NTNU framstå som et universitetet som har en kritisk dialog om teknologien, ikke som et universitet som alt har bestemt seg for at teknologi alltid er det beste.

Knut H. Sørensen