UA19: Tverrfaglighet som maktspill (18.12.00)

Knut H. Sørensen bruker hersketeknikker og driver maktpolitikk, skriver Gunn Imsen i et tilsvar.

Knut H. Sørensens svar på mitt innlegg i forrige utgave av Universitetsavisa tillegger meg synspunkter jeg ikke har gitt uttrykk for. Det er derfor nødvendig med et par oppklaringer - og en kommentar.

Jeg er ikke imot tverrfaglighet. Tvert imot viser jeg til at det foregår svært mye tverrfaglig forskning ved NTNU, men at den ikke blir berømmet som sådan, fordi den foregår innenfor etablerte instituttrammer eller mellom enheter som ikke er definert som teknologiske. Min kritikk gjelder for det første NTNUs program for tverrfaglig forskning, som har definert tverrfaglighet meget snevert ved å sette to teknologiske "akser" i sentrum. For det andre kritiserer jeg at NTNU gjør for lite for å oppfylle intensjonene i Innst. O. nr. 40 1994-95, hvor det sies klart at de ulike disiplinene må ha mulighet til å drive grunnforskning på sine felt og ha en faglig frihet til å utvikle seg. Fordi dette forsømmes, blir rekrutteringen til mange basisdisipliner skadelidende. Jeg har ikke sagt at tverrfaglig forskning er dårlig, heller ikke sagt at stipendiatene på disse programmene gjør dårlig jobb, men vist til eksempler på at vi mister dyktige forskertalenter. Dette er alvorlig for rekrutteringspolitikken, og det er viktig at problemstillingen blir reist.

Knut H. Sørensens viser til lønnsmassen i de faste vitenskapelige stillingene, og mener derved at forskningen ved instituttene har fått sitt. Det holder ikke. Svært få kan i dag drive forskning uten tilførsel av midler til drift og assistanse. Dagens magre budsjetter gir ingen rom for forskningsmidler. For tiden går de marginale forskningsmidlene ved NTNU til en snevert definert tverrfaglighet, og det er viktig for helheten at NTNU i framtida legger bedre til rette for finansiering også til instituttenes disiplinforskning.

Knut H. Sørensen ivrer for tverrfaglighet basert på dialog. Som kjent kan dialog være maktfri, eller være preget av makt og dominans. Sørensens dialog oser av maktbrynde. For det første forsøker han å tilsløre det motsetningsforholdet som er i ferd med å vokse fram mellom disiplinene og den spesielle tverrfagligheten han er talerør for. Han monopoliserer sitt felt ved å påstå at det bare er tverrfaglighet som kan skape ny innsikt og dekke de samfunnsmessige behovene, og fratar de teknologiske miljøene enhver etisk dømmekraft ved å hevde at det bare er de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene som kan tematisere teknologiens aspekter ved den moderne kulturen. Han bruker velkjente, men vulgære hersketeknikker ved å hevde at det bare er han som vet, tillegge sin motpart feilaktige synspunkter og krydre det hele med nedsettende personrettede adjektiver. Knut H. Sørensen driver ren maktpolitikk for å fremme sitt eget institutts interesser og revirer. Det er selvfølgelig helt legitimt. Men la oss kalle en spade en spade.

Gunn Imsen,
Pedagogisk institutt.


Det er ikke normal praksis at redaksjonen lar personer som blir utsatt for saklig kritikk, få lese debattinnlegg før de kommer på trykk. Fordi det er over én måned til neste nummer av avisa blir utgitt, ville det gått uforholdsmessig lang tid før Imsen hadde fått mulighet til å svare på Sørensens innlegg, Derfor har vi gjort et unntak i dette tilfellet.
Red.