UA19: Kritikk av den rene fagdisiplin (18.12.00)

Diskusjonen om NTNUs satsing på tverrfaglighet er også et symptom på drakampen mellom profesjonene om ressurser, mener Andreas Brekke.

Ofte synes det som om diskusjonen om tverrfaglighet styres av bakenforliggende årsaker. Og i særdeleshet en indignasjon over dagens fordeling av økonomiske ressurser.

I 1930 sto Thomas Midgeley frem på amerikansk tv og inhalerte klorfluorkarboner. Endelig hadde man funnet en sikker, ikke-eksploderende, ikke-helsefarlig gass til å drive kjøleskap. Dette skjedde 11 år etter at Max Weber, i sin bok "Vitenskap som livskall", skrev: "Ingen kan i dag kjenne flere vitenskaper inngående. Man kan bare være spesialist på ett område. Den som prøver å være allsidig som Leonardo (da Vinci), dømmer seg selv til dilettanteri i våre dager".
Det kan hende at tverrfaglighet er et fantasifoster fordi fagene i seg selv ikke er absolutte og fordi de aller fleste som sier seg hjemmehørende i et fag stjeler uhemmet fra andre fag. Likevel, selv om ikke fagene teoretisk sett er absolutte, viser praksis at det finnes til dels sterke skiller. Samtidig er det tydelig at det er et behov for å kombinere ulike fagdisipliner for å løse forskningsproblemer man står ovenfor.
Et vanlig argument mot tverrfaglig forskning, også fremsatt av professor Imsen i UA nr 18, er at det er faglig sett svakere studenter som bedriver tverrfaglig forskning. Jeg har ikke noe belegg for å si om denne uttalelsen er tuftet på en løgn eller om den er korrekt, men det kan være spennende å se den i lys av en annet innlegg i samme avis. Innlegget "Eksamensangst, eksamensformer og læring" er skrevet av Vidar Gynnild som, i likhet med Imsen, befatter seg med pedagogikk. Der går han til angrep på den tradisjonelle eksamensformen. Jeg skal ikke tillegge Gynnild mine standpunkter, men jeg er av den oppfatning at veldig få, om noen, eksamener - eller for den saks skyld fag ved NTNU - er i stand til å vurdere i hvilken grad en student klarer å se sammenheng mellom ulike fag. Det er min påstand at tverrfaglighet, eller evne til å kombinere ulike fag, er en egenskap som undervurderes ved det tradisjonelle universitet og at det ikke gjøres noe forsøk på å evaluere denne evnen hos studenter.
At tverrfaglig forskning i flere tilfeller kan virke oppkonstruert, er ikke til å stikke under stol. Det finnes nok eksempler på at man først sitter med et problem, for så å finne ut om man kan gjøre det tverrfaglig. At det ofte er et teknologifokus på NTNUs tverrfaglige forskning, er derimot ikke så rart. All teknologi er rettet mot mennesker, og det vil derfor alltid være et behov for andre fag enn rene teknologifag i teknologiprosjekter. Det kan være vanskeligere å se sammenhenger den andre veien. For studenter kan dessuten mangelen på kommunikasjon mellom de ulike fagmiljøer være et problem. Det drives mye forskning ved NTNU som ikke formidles internt. For eksempel kan en student på Geografisk institutt skrive en hovedoppgave om et teknologisk relatert problem i et afrikansk land, uten noensinne å få høre om at et institutt på Gløshaugen jobber med samme problemstilling i det samme landet, bare ut fra et litt annet perspektiv.
Det er synd at Imsen mot slutten av sitt innlegg skriver: "Jeg skal ikke gå inn på hvordan profesjonsinteresser og økonomiske interesser bidrar til å bevare murene mellom fagene". Dessverre tror jeg at det er nettopp disse interessene som hindrer god tverrfaglig forskning, og det ville vært interessant med en debatt om dem. At resten av innlegget hennes er farget av hvordan profesjonsinteresser og økonomiske interesser kan lage en mur mellom fagdisiplinene og tverrfaglighet, forsterker bare det inntrykket.


Andreas Brekke