UA19: På kryss og tvers i et glasshus (18.12.00)

Gunn Imsen bedriver unyansert og ustrukturert synsing om kvaliteten på tverrfaglige studenter og forskere, skriver tre av dem.

I innlegget "Når tverrfaglighet blir krampaktig" i Universitetsavisa nr. 18 etterlyser pedagogikk-professor Gunn Imsen en seriøs og dyptpløyende debatt om den tverrfaglige forskningsstrategien ved NTNU. Tanken er dessverre langt bedre enn Imsens forsøk på å sette den ut i livet. Hun blander kortene godt i sitt innlegg; det er vanskelig å få tak i strukturen i hennes argumenter, og hva hun dermed faktisk ønsker å formidle. Kritiserer hun den tverrfaglige forskningens vesen og behovet for slik forskning? Hvordan den tverrfaglige virksomheten ved NTNU faktisk prioriteres og gjennomføres? Prioritering av det hun kaller "anvendt tverrfaglig forskning" framfor og på bekostning av det hun kaller for grunnforskning? Kvaliteten på og kunnskapsnivået hos personene og miljøene som driver med tverrfaglig virksomhet på NTNU?
Som studenter og stipendiater tilknyttet tverrfaglige satsinger ved NTNU (Program for industriell økologi og Institutt for tverrfaglige kulturstudier) er vi først og fremst berettiget og kvalifisert til å følge opp Imsens kommentarer om oss som har valgt å jobbe tverrfaglig. Vi vil imidlertid også knytte noen kommentarer til de andre momentene Imsen løfter frem.

Tverrfaglighet.
Fordi det synes noe uklart om Imsen er for eller imot tverrfaglighet i sin alminnelighet, vil vi prøve å fremstille hva vi mener er grunnen til at det er politisk flertall for satsing på tverrfaglighet i Norge, og at Forskningsrådet, NTNU og de andre norske universitetene satser på tverrfaglighet.
Tverrfaglighet er ikke et mål i seg selv. Derimot er det et nødvendig middel for å kunne besvare en rekke komplekse problemstillinger i sin helhet. Som Arne Næss uttrykker det i siste nummer av Uniforum: ved å tenke sektorvis taper universitetet nærhet til livet. Fagdisiplinene er kunstige strukturer etablert for lettere å kunne forstå (bruddstykker av) vår komplekse verden. I dette ligger imidlertid også en fare for å overse viktige sammenhenger og mekanismer. Det er dette en tverrfaglig tilnærming forsøker å ta tak i. Man blir selvsagt ikke tverrfaglig uten å ha solid fordypning i (minst) en disiplin. For at en stipendiat skal kunne drive tverrfaglig forskning, må det i tillegg etableres et tverrfaglig miljø som tilsammen utgjør en ressursgruppe der man lærer av hverandres innfallsvinkler og metoder. På denne måten settes problemstillingen som skal løses i sentrum.

Disiplinbasert.
Hvorvidt den tverrfaglige satsingen på NTNU er feilslått eller har gått på bekostning av gode disiplinorienterte forskningsprosjekter, har vi ikke grunnlag for å uttale oss om. Dette får enten NTNU-ledelsen, KUF, Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget eller andre instanser svare på. Vi er imidlertid helt enig med Imsen i at solid disiplinbasert kunnskap må være basis for tverrfaglig forskning. Dersom NTNU ønsker god kvalitet på den tverrfaglige forskningen på sikt, virker nedprioritering av basisdisiplinene - inkludert de ikke-teknologiske - mot sin hensikt. Det bidrar bare til å sage av den grenen man selv sitter på. Så lenge totalbevilgningene til forskning står på stedet hvil - eller minker - vil imidlertid enhver nysatsing (tverrfaglig eller ei) gå på bekostning av satsing innenfor etablerte områder (inkludert andre tverrfaglige satsinger). Vi forstår derfor Imsens frustrasjon over at tverrfaglige programmer og prosjekter tar deler av forskningsmidlene ved NTNU. Imidlertid håper vi Imsen er enig med oss i at det blir galt å gi tverrfaglighet og tverrfaglig satsing skylden for at bevilgningene til forskning i Norge er lavere enn i alle andre OECD-land. I stedet for å kaste bort energi på intern kiving om forskningspenger, foreslår vi derfor at konvensjonelle fagdisipliner og tverrfaglig orienterte miljøer ved NTNU samler seg om et felles krav om at det uttalte målet til norske myndigheter om en opptrapping av forskningsbevilgningene til OECD-nivå følges opp i praksis. En opprettholdelse av sterke basisdisipliner - også innen humaniora og samfunnsvitenskapene - er en nødvendighet for at en slik satsing skal gi valuta for pengene.

Kvalitet.
Imsen kan fortelle at "[v]i har (…) eksempler på at topp-kvalifiserte rekrutter ikke får stipend innenfor de områdene hvor de har sin forskningsinteresse, fordi deres felt ikke passer inn i de tverrfaglige programmene. I stedet blir det hovedfagsstudenter med langt svakere karakterer og faglig sett svakere prosjekter som når fram, men med tverrfaglighetens velsignelse". Påstanden er krass - men forblir overraskende nok udokumentert. Det er interessant at pedagogikkprofessoren Imsen er opptatt av karakternivået til tverrfaglig orienterte studenter. Uten på noen måte å påberope oss spisskompetanse på området har vi inntrykk av at man innenfor pedagogikk i andre sammenhenger har vektlagt andre egenskaper hos elever og studenter - for eksempel deres evne til å samarbeide om problemløsning, og fungere i et fellesskap. Dessuten: Studenter som får bra karakter på sin hovedoppgave, blir ikke nødvendigvis fremragende doktorgradskandidater av den grunn - og visa versa.
Påstanden til Imsen om at studenter og stipendiater ved tverrfaglige satsinger ved NTNU ikke har gode karakterer, synes også feil. Vi er en del av dette miljøet og kjenner det relativt godt. Det er også verdt å merke seg hvilke studier ved NTNU-Gløshaugen som krever høyest karaktersnitt for å komme inn. Blant disse er teknisk design, studier innenfor industriell økonomi og teknologiledelse, og studieretningen Energi og miljø. Alle er tverrfaglige studier, som krever ulike kvaliteter, egenskaper og kunnskaper hos studentene. Et annet moment som kan tyde på at Imsens påstand er feil, er at mange studenter som ønsker å satse tverrfaglig ved NTNU fortsatt må være målbevisste og sta nok til å trenge gjennom et rigid fagbyråkrati og steile motforestillinger i de etablerte disiplinene.
I sitatet over hevder Imsen at tverrfaglige prosjekter er svakere enn de disiplin-orienterte. Vi tror det er vanskelig å sette disse opp mot hverandre. Målet med tverrfaglig forskning er ofte nemlig å utvikle en annen type kunnskap og kompetanse enn det som er målsettingen innenfor disiplinorientert forskning. Tverrfaglig virksomhet og forskning må komme i tillegg til - og ikke istedenfor - disiplinorientert virksomhet. Derfor trenger vi både studenter som ønsker seg et tradisjonelt fagstudium for å forstå sammenhenger, mekanismer og metoder innenfor dette fagfeltet, og studenter som ønsker en tverrfaglig tilnærming for å forstå sammenhenger, mekanismer og metoder på tvers av de etablerte fagfelt.

Den brede vei?
Imsen mener at det ofte er "den smale vei, der få går, som fører til nytenkning, kreativitet og produktivitet i forskningen". Det er lett for oss å være enige med henne. For eksempel har Erik Sauar, med basis i hovedfag i sosialantropologi og dr.techn. i fysikalsk kjemi (begge deler ved NTNU), startet bedriften Solenergy, som selger solenergisystemer tilpasset behovet til befolkningen i utviklingsland.
Det vi imidlertid ikke ser like lett, er hvordan Imsen kan argumentere for at tverrfaglighet er synonymt med "den brede vei". For det første må dette bygge på en antagelse om at spisskompetanse kun kan bygges opp innenfor en etablert fagdisiplin, og ikke kan oppnås ved å kombinere innsikter fra ulike fagdisipliner. En slik konklusjon virker ikke særlig tilforlatelig. I sin ytterste konsekvens ville for eksempel dette innebære at Imsen selv har hatt begrensede muligheter for kreativitet og produktivitet - hun påpeker jo selv at pedagogikk "ble skapt som et tverrfaglig forskningsområde tuftet på psykologi, historie, filosofi og sosiologi". For det andre antyder påstanden om at tverrfagligheten er "den brede vei" at dette er en vei de fleste studenter/forskere velger. Virkeligheten er ofte den motsatte; tverrfaglighet er en kronglete, vanskelig farbar og krevende vei. Få har gått der før, noe som skaper metodiske og vitenskapelige utfordringer. For det tredje passer beskrivelsen av tverrfaglighet som "den brede vei" dårlig med våre egne erfaringer. Vi har kommet dit vi er i dag mer på tross av enn på grunn av fagmiljøene vi ble oppfostret i, og vi har tatt et målrettet valg om å ta sjansen på noe nytt i stedet for å følge fagkonvensjoner.

Vennligst utdyp.
Vi registrerer at Imsen er kritisk til at det "utvikles kompetanse instituttene ikke nødvendigvis har bruk for". Det er lett å forstå denne påstanden dit hen at Imsen mener hensikten med forskningsprosjekter kun er å utvikle kompetanse som instituttene trenger, eller i det minste at institutter selv må ha direkte bruk for all kompetanse de utvikler. Hvis vi har forstått påstanden riktig, ville vi satt pris på om hun kunne utdype hvordan hun mener den samsvarer med idealet om at universitetet skal være til nytte for samfunnet, som hun selv legger vekt på i omtalen av tverrfaglig forskning.
I forlengelsen av dette har en av Imsens formuleringer en ubehagelig undertone som ikke oppmuntrer til konstruktiv debatt: "Jeg sier ikke at den [tverrfagligheten] gir dårlig forskning. Men som i all annen forskning er en avhengig av deltagelse fra dyktige folk, og at det arbeides med faglig relevante og helst også samfunnsnyttige problemstillinger." Dette gir lett et inntrykk av at tverrfaglig forskning er dårlig forskning, som er faglig irrelevant og unyttig for samfunnet. Som nevnt over er det nettopp behovet for å løse samfunnsmessige problemer som er en av de viktigste årsakene til at tverrfaglighet har oppstått. Helheten er mer enn summen av enkeltdelene.

Kom med innspill.
Vi ønsker å avslutte konstruktivt, ved å ta tak i den bekymring for krampaktig tverrfaglighet på teknologifagenes premisser som Imsen i sitt innlegg gir uttrykk for. Vi oppfordrer herved Imsen - og gjerne andre representanter for ikke-teknologiske fag ved NTNU - til å fortelle hvilke forskningsutfordringer de ser på som viktige sett fra sitt faglige ståsted, og hvilke andre fagmiljøer innenfor hhv. matematikk og naturvitenskap, humaniora, teknologifagene, medisin, og samfunnsvitenskap som kan tenkes å ha bidrag til forståelsen av denne problemstillingen. Her har professor Imsen allerede tatt et bra initiativ, ved å etterlyse økt fokus på utdanningssektoren, og oppvekst og levekår for barn. Derimot forteller hun ikke hvordan hun mener at andre fag kan bidra til å løse denne typen problemstillinger. Vi velger å tro at dette skyldes plassmangel eller ren forglemmelse - og ikke at Imsen mener pedagogikk kan besvare alle relevante problemstillinger det arbeides med på disse områdene. Som lekmenn har vi for eksempel observert at en av de store problemene i utdanningssektoren synes å være mangel på IKT-kompetanse hos lærerne. Dette høres ikke umiddelbart ut som et problem pedagogikkfaget løser på egenhånd.
Vi har ikke her tatt stilling til om den tverrfaglige satsingen ved NTNU totalt sett er god, eller om denne har gått utover de etablerte fagdisiplinene ved universitetet. Derimot har vi tatt til motmæle mot det vi oppfatter som unyansert og ustrukturert synsing om kvaliteten på tverrfaglige studenter og forskere, og om verdien av en tverrfaglig tilnærming for å løse de mange komplekse samfunnsproblemene. For å utnytte de muligheter for tverrfaglig problemløsning som finnes, kreves gode studenter og forskere som klarer å kombinere kunnskap fra ulike fagfelt. Slike problemstillinger er vanskelige - kanskje like vanskelige som de problemstillinger den mest disiplinorienterte professor arbeider med. Men vi trenger begge deler.


Jørund Buen, hovedfagsstudent, Institutt for tverrfaglige kulturstudier
Kjetil Røine, dr.stipendiat, Program for industriell økologi
Trond Arne Undheim, dr.stipendiat, Institutt for tverrfaglige kulturstudier