UA19: Hva skal til for å bli som Kirsten Flagstad? (18.12.00)

Etter 30 år i sangerutdanningsbransjen er det rimelig å tro at jeg hadde fasitsvar på slikt, at jeg kunne legge fram en oppskrift på et kjempeprodukt. Ja, kanskje det lot seg gjøre å bygge opp sangere, som en bygger bruer?

Kirsten Flagstad i rollen som Isolde. (Foto: Kirsten Flagstad-museet/Hedmarksmuseets fotoavdeling.

Jeg har ikke satt meg inn i hva slags usikkerhetsmomenter en brubygger er utsatt for. Før i tiden var det marsjerende soldater, korrosjon, jordskjelv og uvær som kunne ødelegge det optimalt planlagt og byggete bruprosjekt. Vi som hjelper fram sangere, opererer nok med ganske mange flere usikkerhetsmomenter. Ja, så mange at vi vel aldri finner den optimale framgangsmåten, og vi vil ved oppnådd pensjonsalder stå og se ut i lufta og si: Dette finner jeg aldri et vitenskapelig holdbart svar på.
I forbindelse med et forskningsprosjekt for Kirsten Flagstad-museet på Hamar ble jeg stilt overfor følgende: Hvorfor ble Kirsten Flagstad kalt "århundrets stemme"? Altså: Hva skal til for å bli en dyktig sanger?

Knallharde krav.
I november 2000 ble de første resultatene av en forskningsrapport fra Halle i Tyskland presentert i tidsskriftet Neue Musikzeitung. Rapporten tar opp forholdet mellom sangutdannelse og musikkmarked. Den kritiserer de utdanningsinstitusjonene som tydeligvis ikke er oppdatert, og beskriver også den overflod av velutdannete musikkhøyskolekandidater som ikke får jobb ved musikkteatrene. Forfatteren, Heiner Gembris, lister dessuten opp hva som skal til for å få en agent til å skrive under en kontrakt. Han beskriver situasjonen som tragisk, ikke minst for enkelte kvinnelige stemmefag. Mannlige sangere har det mye enklere, for fortsatt er forholdet i sangerbestanden en tredel menn, to tredeler kvinner. Nivåforskjellen er dermed stor, og en mannlig sanger må ikke nødvendigvis være på toppnivå når det gjelder å være pen, ha utstråling, besitte en spesiell timbre, ha god helse, stort skuespillertalent, ungdommelighet, tydelig artikulasjon, offerberedskap til disiplinert livsførsel eller tåle stress (for å nevne noe fra listen), for å få et engasjement på en opera eller i et profesjonelt kor. Alle stemmer deles inn i fag, ut fra stemmeomfang, klang, bevegelighet og sangerens utseende. Kirsten Flagstad var i det tunge dramatiske faget, hvor roller fra operaer av Wagner er mest kjent. Som en slags motsats har vi soubrette-faget, som er det letteste, ungdommeligste kvinnelige, med "tjenestepikerollene". De fleste kvinnelige sangere må gjennom soubrette-faget før stemmen og personligheten utvikler seg videre. En lyrisk sopran over 32, som har alle disse kvalitetene - og flere til -, har dårlige sjanser, og en soubrette på 40 er "unvermittelbar": det vil si "kan ikke selges"!
Rapporten peker altså på formidable utfordringer for både sangerutdanningene og sangstudentene. Mitt spørsmål til herr Gembris ville da være: Må man nødvendigvis stå på en operascene for å være en fullverdig sanger? Handler det ikke om musikalsk, eller vokal kommunikasjon, som kan foregå på så mange måter, på så mange slags podier og gulv? Dette sier rapporten lite om, men ett trylleord kommer dog frem: Transferable skills, altså overførbar dyktighet. Studentene bør i dagens utdanning utstyres med en viten og en kunnen som gjør dem rustet til et marked i stadig forandring, med varierte faglige utfordringer.

Solid musikalsk basis.
I tilfellet Flagstad møter vi en sangerpersonlighet som hadde absolutt gehør, som lærte å spille klaver før hun tok sangtimer, som innstuderte hele operapartier for seg selv, mens venninnene lekte med dukker. Hun hadde altså en solid musikalsk basis. Hennes foreldre var begge musikere, og hun var stadig i datidens Opera Comique i Oslo hvor hun fikk med seg både prøver og forestillinger. I hjemmet vanket musikere, og man kunne nesten forvente at barna slo tvert om og søkte seg til andre yrker for å avgrense seg mot foreldrene. Kirstens mor Maja sa riktignok at ingen av hennes barn skulle bli musikere. Alle ble det. Det viser at man i dette hjemmet hadde en sunn omgang med prestasjoner, med talent og begavelse. Her ligger årsaken til mange sangerhavarier: Hvordan få et talent til å vokse uten at det blir viltvoksende? Det skal mye empati, pedagogisk fingerspitzgefühl og klokskap for å greie dette. Temaet er etter min mening alt for lite påaktet i både lavere og høyere utdanning!

Fysisk og psykisk belastning.
- Å synge Wagner er som å være vektløfter, uttalte Flagstad en gang. Hun var godt bygget, og hadde skjelettform, muskulatur og kranium som var velegnet for godt klangarbeid. Hun kunne ikke ha blitt synderlig skadet i bekkenbunnens muskelvev da hun fødte sin ene datter, og hun holdt en god kroppstonus (kroppsspenning) helt til hun ble dødssyk. Halsen og nakken viste en ungdommelighet i forhold til Vertebra prominens (den syvende halsvirvel). Hos de aller fleste blir denne virvelen mer fremtredende i moden alder, og virker inn på sunn stemmebruk hos oss alle.
Hun blir beskrevet som sjenert og tilbakeholden. Dette var sikkert en måte å beskytte seg mot pågående fans og journalister, og i senere år også fiender. Dermed kunne hun bevare den indre roen som hun i fullt monn trengte for de utrolige sanglige oppgavene og prøvelsene hun ble stilt overfor.
Hva sangere gjør før de går på scenen, kunne det forfattes en bok om. Flagstad sang en liten bit fra Valkyrien som oppvarming. For øvrig satt hun i garderoben og strikket eller la kabal. Før hun gikk frem på scenen, gjespet hun mange ganger for å få liv i den myke ganen. Man må hete Kirsten Flagstad for å greie seg med slike framgangsmåter.

Utdannelse.
Komponist og lydsamler Arne Dørumsgård sa en gang: - Norge har mange sangtalenter. Men de må ha den beste utdannelse! De må lære språk! De må være villige til å reise for å få undervisning. Og så må de spise seg mette!
Tilfellet Flagstad var i dette henseende heldig. Hun sa: - I never had to unlearn. Undervisning hos to pedagoger i Oslo ble fulgt av studier i Stockholm. Penger fikk hun av mesener. Heldiggrisen! Av moderne sangstudenter er det få som greier seg med de lånene de kan få - ikke minst fordi studiene ofte kan vare mye lenger enn de normerte universitetsstudiene.
- Flagstad var skulpturell, sa Dørumsgaard. Hun var vakker på scenen. En av grunnene til det fysisk gode scenearbeidet, selv om hun tilsynelatende sto stille og sang, var godt grunnlag i Jaques Dalcroze-skolen fra Stockholm. - Plastikken, som hun kalte det. Nå til dags kaller vi det body work; Körperdisposition; fysiologi; ergonomi. Jaques Dalcroze prøvde imidlertid å lage et slags "Gesamtkunstwerk" av sin metode, hvor både fysikk og psyke ble satt inn i en musikalsk sammenheng.

Sangeroppskrift.
Hvis jeg så skulle lage en oppskrift på en dyktig sanger, så kunne den se slik ut: Man tager et barn med en god naturstemme og godt gehør, helst absolutt gehør, og lar det fødes inn i en musikkvennlig familie. Man sørger for jevne, ikke altfor påtrengende stimuli gjennom barneårene. Man lar barnet få instrumentalundervisning, og her trenges det fast vilje fra foresatte. Gjerne, om nødvendig, med bruk av ytre motivasjonsmetoder (slik som: Hvis du øver hver dag, så får du...), iallfall i trengselstider! Man utstyrer barnet med konsentrasjonsevne og seighet. Barnets absolutt største interesse må være sang og musikk. Man behandler det jordnært, som et helt vanlig menneske. Gode pedagoger blir oppsøkt. Barnet får opptre jevnlig i små og store fora. Oppbygging av karrieren skjer med jevn stigning. Økonomien sikres, slik at den unge sangeren ikke må ta på seg alskens aktiviteter for å overleve.
Får vi så den supersangeren som bare kan suse inn i musikklivet og synge agentene overende? Nei, det er jo nettopp det vi ikke vet! Kanskje sammenligningen med brubygging ikke var så dum? Det kunne ha oppstått korrosjon, kanskje har marsjerende soldater vært inne i bildet (eller bare én...), jordskjelv og århundreflom har skaket basisen og brua ble stengt i perioder, grunnet stor trafikk og slitasje på strukturen.
Der ser man - vi er like langt!

Sissel Høyem Aune,
Førsteamanuensis ved Musikkonservatoriet i Trondheim, NTNU