UA1/2001: Tverrfaglighet (30.1.01)

De som initierte debatten, skal ha stor takk, for dette er en relevant og viktig diskusjon. Spesielt for NTNU, da annen del av vår visjon går på samspillet mellom disipliner i kunnskapsutviklingen. Riktignok kunne man ønske seg at debattantene holdt seg til saken, og ikke gjorde det til en akademisk øvelse å angripe hverandre. Kanskje er vi alle grepet av medienes tendens til å personifisere enhver sak.

Denne spalten egner seg ikke for en dyptgående diskusjon av tverrfaglighet. Men likevel, noen refleksjoner. Tverrfaglighet har et internt perspektiv og et eksternt perspektiv, som begge er direkte relevante for universitetenes rolle og oppgave. Siden Humboldt-universitetets tid har universitetene beveget seg i retning en stadig større fragmentering i disipliner. Denne kunnskapsutviklingen har blitt betraktet som en verdi i seg selv, og det kan gis eksempler på at samfunnet i et langsiktig perspektiv hadde nytte av denne spesialiserte og frie kunnskapssøken. Vi opplever likevel et sterkere krav fra samfunnet om at universitetene skal utvikle kunnskap som er av umiddelbar nytte i forhold til viktige problemområder i samfunnet: sosiale problemer, miljøproblemer, nyskaping, etiske problemstillinger.

I dette spenningsfeltet mellom fragmentering i stadig flere spesialiteter og kravet fra samfunnet om relevant kunnskap, må universitetene finne sin nye rolle. Fra et kunnskapsteoretisk synspunkt kan det stilles spørsmål om fragmenteringen har gått for langt. Vi har beveget oss i en retning hvor stadig mindre byggeklosser blir betraktet som vårt viktigste bidrag til kunnskapsbyggingen: Jo flere artikler publisert, desto bedre. Vi har en enorm økning i vitenskapelige publikasjoner svarende til økning i antall forskere og antall universiteter. I fremtiden bør universitetene, etter mitt syn, legge mer vekt på å integrere kunnskapsfragmentene. Kunnskap bør gi innsikt i vår verden, den fysiske, psykiske og sosiale. Det krever at man er i stand til å samle fragmentene i større byggverk Dette vil også bidra til å møte eksterne krav og forventninger til universitetene.

Vår oppgave er likevel ikke å løse samfunnets problemer, men ved vår kunnskap belyse dem og vise kompleksiteten. Vi kan ikke gi endelige svar, det finnes ikke noe kunnskapens presteskap og ortodoksi. Forskjellige angrepsvinkler og vektlegging av fakta kan ofte føre til ulike vurderinger. Evnen til mangfold i faglige vinklinger og gjensidig respekt for ulike ståsteder er universitetets styrke. Det vil være et viktig bidrag til samfunnets selvforståelse og samfunnsdebatten. Gjør ikke vi dette, vil samfunnsdebatten bli overlatt til mediefolk og interessegrupper.

Emil Spjøtvoll