UA1/2001: Jakten på ordene (30.1.01)

En filosof som opplever at evnen til å tenke forsvinner: Ingebjørg Seip skrev doktorgradsavhandling om språk og språkets grenser. Så mistet hun selv språket.

- Jeg har lært mye om hvordan det er å være menneske, fordi jeg vet hvordan det er når ting ikke fungerer, sier Ingebjørg Seip. I dag er hun tilbake på jobb. Foto: Tore Oksholen

For tre år siden intervjuet jeg Ingebjørg Seip. Hun hadde nettopp forsvart avhandlingen sin. Den het "I skriftens vold"og tok utgangspunkt i arbeidene til Jaques Derrida og Theodor W Adorno. Portrettet fikk tittelen "Begjæret etter språket."
Ikke så lenge etter at intervjuet sto på trykk, skjedde det noe fatalt i Ingebjørg Seips liv. Uhellet inntraff i Sentralbadet.
- Jeg svømte på rygg mens jeg kikket på noen mannfolk som forberedte seg til å spille vannpolo. De så helt rare ut, med kjempelange snorkler, noen snåle bukser dratt utenpå de vanlige badebuksene, svømmeføtter og tilbehør. Så svømte jeg rett inn i bassengkanten. Jeg tenkte med én gang: Nå dør jeg.
Hun døde ikke. Men hun ble svært dårlig. Ingebjørg fikk karret seg hjem, syntes i første omgang at det gikk ikke så verst. Men neste morgen, da hun skulle gå ned trappa til frokost, ség hun sammen. Mann og barn kom løpende.
- Det ble allmennpraktiserende lege, deretter sykehuslege. Til slutt fikk jeg kommet meg til røntgenundersøkelse, og da ble jeg lagt inn umiddelbart.
Hun hadde fått en nakkeslengskade. Lillehjernen fikk seg en skikkelig kakk da hun traff kanten, hodet ble trykt sammen i sammenstøtet. Det førte til at mange av de automatiserte funksjonene som denne delen av hjernen tar seg av, ikke fungerte som de skulle.
- Nevrologen på sykehuset ba meg om å gå over gulvet. "Kan du ikke gå annerledes?"spurte han. Men det kunne jeg ikke, forteller Seip.
Dermed måtte de bevisste tankene overta deler av styringen over funksjoner som det ubevisste vanligvis tar seg av. Det førte til at det ble vanskelig å kommunisere.
- Jeg følte at jeg var blitt helt dum. Jeg kunne simpelthen ikke tenke ordentlig. Språket datt delvis ut. Jeg kunne sitte i telefonsamtale med en venninne; etter noen minutter måtte jeg avslutte, det ble bare babbel.

Vardøger.
"Jeg ønsket å finne et språk."
Slik åpner Seips avhandling. Teksten hennes fortsetter: "Ønsket om å finne et nytt språk, et som er ens "eget", er bunnløst naivt. Vi er alle henvist til å uttrykke oss i et språk som vi ikke kan beherske, vi er henvist til denne fremmedheten for å kunne uttrykke det egne."
Med erkjennelsen følger melankolien: "Min egen tekst framtrer for meg som et svik, en kollaborasjon, som en objektivert selvutslettelse. Jeg skriver for å finne et annet språk, og jeg mister språket mitt mens jeg skriver."
Dette skrev du noen måneder før ulykken. Jeg får frysninger når jeg leser setningene i dag. Det er ikke så lite av et vardøger i disse setningene - har du selv lest teksten opp igjen etterpå?
- Jeg har ikke det, jeg burde kanskje gjøre det.
Ved siden av hva du selv har gjort, er du datter av historikerne Anne Lise og Jens Arup Seip, og har en krevende intellektuell arv å dra på: Føler du at ditt fall var ekstra stort?
- Fallet ut av ens egen "virkelighet"er vel like stort for alle. Men i hvert fall føler jeg at det var veldig mye meg selv som ble rammet. Likevel, når det kom til stykket, spilte det egentlig svært liten rolle om jeg kunne komme tilbake til jobben jeg hadde. Det som betydde noe, var venninnene mine og at jeg kunne være mor for barna mine. Den kvelden jeg klarte å ligge på sofaen og spille vriåtter med sønnen min - da tenkte jeg at 'greier jeg dette, så skal det gå.'
Det var da den nyslåtte filosofen tok til alvorlig overveielse om hun skulle omskolere seg. For eksempel til å bli gartner.
- Jeg hadde jobbet i parkvesenet da jeg var yngre og visste at jeg likte godt å være ute og holde på med praktiske ting, gjøremål som ikke krevde så mye tenkning. Men det ble ikke nødvendig, for ikke så lenge etter begynte ting å endre seg til det bedre.
Ingebjørg kom i kontakt med feldenkrais-metoden.

Hjernen gjennom kroppen.
- For meg representerte feldenkrais en alternativ inngangsport til hjernen min. Når hun som behandlet meg, vred litt på en fot så kunne jeg kjenne at noe skjedde oppi hjernen. Det blir en kroppslig måte å tenke på. En bevegelse fra kroppen til hjernen i stedet for fra hjernen til kroppen. Slik blir det mulig å øve opp igjen det som er gått i stykker. Samtidig har jeg lært noe nytt om kroppen, om å kjenne etter, åpne opp. Og at vi har en ukuelig evne til å forandre oss, bygge opp igjen det som er skadet. At det aldri er for sent og at vi aldri er for gamle til å finne nye muligheter i oss selv.
Da jeg intervjuet Seip for tre år siden, var det en selvsikker kvinne med et meget presist forhold til egne ord, som møtte meg. Heldigvis brukte jeg båndopptaker den gangen - jeg lyttet på lange setninger, spolte tilbake to og tre ganger før jeg skrev dem ut, ord for ord.
Det er en mer nølende Seip som møter meg i dag. Hun avbryter seg selv, tenker, begynner setninger på nytt. Så ler hun oftere under dette intervjuet.
- Jeg har lært mye om hvordan det er å være menneske, fordi jeg vet hvordan det er når ting ikke fungerer.
Hva mener du med å tenke?
- Det er nok mer en kroppslig ting enn jeg før hadde forestilt meg. Jeg har erfart at kroppen og tankene henger sammen på en måte jeg før ikke la merke til. Men det betyr også at hvordan vi tenker, er viktig for hvordan vi erfarer kroppen, og hvilke muligheter vi åpner for.
I dag er Ingebjørg Seip lærer og foreleser ved ex.phil-senteret på Dragvoll. Hun kjenner seg forholdsvis godt restituert. Det er viktig å ta hyppige pauser, unngå å presse seg mentalt. Jo lengre hun presser seg, desto lengre pause må hun ta etterpå.
- Jeg opplever at feldenkrais handler mye om nettopp dette. Man skal ikke presse seg selv på områder hvor kroppen gjør motstand - men heller spille på lag med den. I dag føler jeg at ting fungerer tilnærmet normalt, men jeg må gjøre ting på min egen måte, i mitt eget tempo. Her er man avhengig av velvillighet fra arbeidsgiveren. Det har jeg hatt i fullt monn.
Ingebjørg mener selv at hennes historie bærer med seg et viktig budskap: Det er mulig å komme tilbake. Alvorlige skader på kroppen kan leges, problemene som følger med, kan overvinnes.
- Men for å greie å begynne på det arbeidet det er å bli frisk, er det også viktig å akseptere de rammene som er, og ikke tenke at det er en tragedie om jeg ikke blir helt som før. Erfare at "slik kan jeg også leve et meningsfylt og godt liv. Kan jeg spille vriåtter, er det greit"Da har vi et fundament å bygge oss opp fra, en trygghet som gjør at angsten for ikke å bli frisk ikke lammer oss helt. Alle liv kan være meningsfulle. Det å kunne sitte og skrive filosofi igjen, er en ekstra gave som gir meg en intens glede. Det er ikke det eneste som kunne gjøre livet mitt meningsfullt igjen.



Tore Oksholen
tore.oksholen@adm.ntnu.no