UA1/2001: De små bevegelser (30.1.01)

Jeg ligger på en benk. Det er svært stille. Alt som høres, er et fjern sus fra bygata utenfor. Rommet er sparsomt innredet - et bord, en stol, en krakk. Det eneste lyset som er, kommer skrått inn fra vinduet. "Kjenn hvilke deler av kroppen som ligger an mot underlaget," sier Stina Njåstad.

Det handler om de små bevegelsene. Hun drar litt her, dytter forsiktig der. Etter hvert kjenner jeg noe pussig: En bitteliten forandring i stillingen, ørsmå vektforskyvninger i kroppen, utgjør forskjellen mellom en svært behagelig tilstand til noe jeg opplever som mildt ubehagelig.

Det er noe annet også: Når hun drar i en fot, får jeg en helt tydelig opplevelse av at skjelettet henger sammen. I mitt indre ser jeg for meg overgangene mellom leggbein og lårbein, mellom lårbein og bekken. Ryggsøylen oppleves som en giktbrudden klapperslange, det knirker lydløst når den rører seg. Følelsen er god.

Etterpå sidestepper jeg når jeg blir bedt om å gå over gulvet. Det kjennes som å gå på siden av seg selv. Slik kan det godt være, sier feldenkrais-terapeut Stina Njåstad. Eller feldenkrais-pedagog, for det er det hun helst vil hete.
- Jeg ser mer på meg selv som en lærer. Det er den jeg jobber med - kunden, eller eleven - som sitter på svarene, ikke jeg, sier Njåstad. Hun understreker at man må ikke ha en fysisk skade for å ha nytte av metoden. Om man ønsker økt velvære, å bli bedre kjent med kroppen sin, er det grunn god nok.

Tore Oksholen
tore.oksholen@adm.ntnu.no