UA1/2001: Tverrfaglighetens organisering (30.1.01)

NTNU må organiseres klarere hvis satsingen på tverrfaglighet skal gi ønsket utbytte, mener Tore Syversen.

Tverrfaglighet har på ny fått oppmerksomhet ved NTNU - både gjennom ledelsens prioriteringer og i Universitetsavisas spalter. Det er et viktig spørsmål fordi samfunnets behov ofte ikke er organisert etter de samme delelinjer som våre fakulteter. En godt organisert og drevet tverrfaglig virksomhet er viktig for å møte de utfordringer vi får - og det vil bidra til øke universitetenes legitimitet i kampen om vår del av den offentlige økonomi. Spørsmålet om tverrfaglig virksomhet er ikke "om", men "hvordan".

I en tid hvor NTNU's administrative struktur har vært revidert, og den faglige organisering vil komme opp for revisjon, er det naturlig og riktig å spørre om vår institusjon er eller blir organisert på en måte som ivaretar tverrfaglighetens behov. Et sentralt element i den faglige revisjon synes å bli en reduksjon av antall fakulteter. For tverrfaglighet mellom fagmiljøer som gjennom denne prosessen flyttes fra ulike fakulteter til felles fakultet, kan dette være positivt. Men for tverrfaglighet som skal realiseres gjennom samarbeid mellom fremtidens "makrofakulteter", kan situasjonen bli enda tyngre enn i dag.

Fordi vi mangler en organisering av den horisontale dimensjon, vil de vanskelige utfordringer komme når universitetet setter seg mål om å etablere langvarige tverrfaglige virksomheter. Da nytter det ikke med prosjekter knyttet til ildsjeler som kanskje går lei og helt sikkert pensjonerer seg. Institusjonen må finne en struktur med klare vertikale linjer med fakulteter og institutter, men hvor deler av virksomheten er knyttet sammen i horisontale nettverk. Den nåværende ledelsens løsning på dette har vært å legge ned sentra under Kollegiet og forankre oppgavene i ett eller flere fakulteter - eller man kan gjøre et organisatorisk eksperiment som med nevrovitenskapene.

Som kjent har grupper fra SVT- og KB-fakultetene flyttet til Medisinsk teknisk forskningssenter. I samme etasje finner vi også deler av nevromiljøet til Det medisinske fakultet. Håpet er at de tre faggruppene gjennom geografisk samlokalisering med organisatorisk basis i hvert sitt fakultet skal realisere et studieprogram i nevrovitenskap og bli et vitenskapelig tyngdepunkt for nevrovitenskapene både lokalt og nasjonalt. Det er ingen enkel oppgave uten en felles organisasjon. Og bedre blir det ikke når SVT- og KB-fakultetene kun halvhjertet går med på å avgi personale og DMF synes at det er kjekt å få faggrupper utenom eget budsjett, men at plassituasjonen i MTFS oppleves vanskelig.

Så når ingen av fakultetene får et koordinerende ansvar og universitetsledelsen ikke vil ha frittstående sentra - så blir dette en tverrfaglig satsning (og en byggesak) uten en klar organisasjon. Faglig anarki kan vi nok leve med, men det skal ikke mye beslutningsvegring til i byggesaker før det både tar ekstra tid og koster ekstra penger å få det til. Så ved den hyggelige åpningen forleden var det nok ikke helt innflyttingsklart, og i kjelleren hadde man knapt nok fått ryddet og klargjort arealene for ombygging. Men dette er heldigvis mennesker som virkelig ønsker å få til noe gjennom et bredt anlagt samarbeid, og da finner man seg i prakk som man ved en hensiktsmessig organisering kunne vært spart for.

Spørsmålet er hva som skjer når den første entusiasme har fordampet i friksjonsvarmen fra fakultetenes sannsynlige sammenstøt. Blir "partene" hentet hjem til sine respektive fakulteter - og MTFS må bygges om for en million eller to igjen ? Eller tar universitetets ledelse utfordringen med å forebygge at unge og talentfulle forskere skal brenne av sin tid gjennom tiltak som har en uklar eller manglende organisatorisk plattform?

Mitt håp er at debatten om en fremtidig reduksjon av antall fakulteter ved NTNU kan bli rimelig kort - for den er mindre viktig enn mange vil ha det til. Det sentrale er hvordan vi best innretter oss for å styrke troverdighet og prioritet i det "marked" vi skal betjene - det norske storsamfunnet. Ett element i det forholdet er tverrfaglighetens organisering og innretning. For tverrfaglig virksomhet er et sentralt spørsmål hvordan vi motiverer og utnytter den brede kompetanse som ligger godt utviklet i mange av universitetets basalmiljøer på en måte som tjener både fagmiljøene og "markedet". Da holder det ikke med høyprofilerte programmer eller raske geografiske forflytninger uten at man har etablert ryddige ordninger for økonomi, personalpolitikk og undervisning. Hvis tanker har vært tenkt i den sentrale ledelse om hvordan dette skal ivaretas i et reorganisert universitet - så hadde det vært spennende å få de tankene frem til allmenn debatt. Saken er for viktig til at den kan overlates til dekanene!

Professor Tore Syversen,
Institutt for kliniske nevrofag, DMF