– Jeg har kort hår, forklarer Kay Gastinger over telefon når vi avtales å møtes. Han kunne like gjerne ha sagt helskjegg og et fornøyd smil om munnen, der vi møtes for å spise supper fra hele verden under den internasjonale lunsjen på årets ISFiT. For Gastinger smiler når han ser alle menneskene som stiller seg i den internasjonale suppekøen, på jakt etter smaker fra andre verdener. For årets ISFiT-utgave, synes Kay, er noe for seg selv. Som alle de foregående også har vært.

Forandret alt
Noen ganger kan en reise forandre alt. Som student bak muren i Øst-Tyskland var ikke Kay Gastinger vant til å møte mange studenter fra andre land. Men så falt muren og veiene åpnet seg for reiselystne, unge østtyskere. I 1991 deltok Kay som 22-åring på et internasjonalt studentmøte i Eindhoven. Der kom han i kontakt med noen som hadde vært i Norge på en internasjonal studentfestival året før. Kay bestemte seg for å oppsøke denne byen som arrangerte festival året etter med vignetten «Breaking Communication Barriers ».
– Det var en helt fantastisk uke. Vi sov nesten ikke, og jeg ble helt fascinert av Trondheim, minnes Kay Gastinger. Han var med på alt, diskuterte «Students and Universities »i gruppearbeidet, gikk på konserter på Samfundet, fikk mange nye venner og ble rett og slett forelsket i byen og arrangementet. Han dro tilbake til hjemlandet og til tekniske studier. Sammen med en annen kompis, som også hadde opplevd ISFiT-eventyret, prøvde de å sette i gang noe tilsvarende i hjembyen hvor han studerte.
– Jeg fikk høre at det ikke gikk an i en by med bare 3 000 studenter, men det var bare enda mer motiverende for å lage et slikt arrangement, forteller Kay. Etter å ha etablert en gruppe på 30-40 mennesker, og hatt jevnlig kontakt med arrangørene av ISFiT, fikk han i 1993 i stand et ISWI (International Student Week Inmenau). Et arrangement med over 350 deltakere fra 60 land. Drømmen om å lage en studentfestival hjemme ble virkelighet.

Ville tilbake
Men et eller annet sted i bakhodet sang ordene han hørte den siste dagen fra sin vert i Trondheim, om at han jo kunne studere i Trondheim. Byen som, utover det å gi ham kjære studentminner, også passet for friluftsmennesket Kay. Våren 1994 bestemte han seg og reiste tilbake til Norge. Planen var å være utvekslingsstudent i et halvt år, men månedene gikk fort og oppholdet ble forlenget med ytterligere seks nye måneder. Det samme året var det også naturlig å delta på ISFiT94. Denne gangen deltok Kay på arrangørsiden, hvor han var med i pr-gjengen med hovedansvar for internasjonal presse.
– Det var ikke så enkelt å få solgt ISFiT ut i verden. Selv om Dalai Lama og andre kjente personligheter var her. Vi lyktes i hvert fall med noen aviser og nyhetsbyråer. Men det som var stort med å jobbe for ISFiT, var å bli kjent med 500 personer i organisasjonskomiteen, og å se hvordan ett år med hard jobbing ble belønnet med glade deltakere. I 1997 var han ferdigutdannet diplomingeniør og begynte å søke jobber. Han ville til Norge, men var skeptisk til Oslo etter å ha vært der et par uker. Etter å ha ordnet seg flere jobbintervjuer, reiste han opp til Trondheim for en måned.
– Den siste uka klaffet alt. På mandag fikk jeg jobb, tirsdag og onsdag skole og barnehageplass og fredag en leilighet, sier Kay. Det var bare å pakke å reise.

Viktigst å møtes
Rundt oss samles folk tett-i-tett. Internasjonale mager skal mettes. Hender varmes rundt koppene og det blåses på suppa.
– Det viktigste med ISFiT er at folk møtes og diskuterer, understreker Kay og trekker fram eksempelet med den serbiske og den bosniske studenten som møttes og ble gode venner, til tross for krigen hjemme.
– Men det ISFiT ikke er klar over, er at det også er muligheter for en kjempemarkedsføring for å trekke til seg folk senere, mener Gastinger. I dag jobber han som materialteknologi-forsker ved Sintef, og skal etter planen begynne på doktorgrad til høsten. Han mener at man gjennom ISFiT har et større potensial for å markedsføre Trondheim og NTNU, enn hva man er klar over. ISFiT gir oss like mye anseelse og goodwill som vitenskapelige publikasjoner og konferanser.
– Norge har behov for utenlandske forskere. Arbeidsmarked er trangt, og det er vanskelig å finne kvalifiserte medarbeidere. Vi på avdelingen for anvendt fysikk ved Sintef har for eksempel vært på jakt etter en medarbeider i over ett halv år uten å lykkes. Slik sett kan ISFiT også fungere som arena for langsiktig rekruttering til forskningsmiljøet i Trondheim. Frykter kommers. Selv om Kay er fryktelig glad i ISFiT, er han litt bekymret for enkelte utviklingstrekk. Det gjelder blant annet den gryende kommersialiseringen:
– Under åpningen syntes jeg at hovedsponsorene var veldig tydelige under seremonien. Jeg synes det er viktig å ikke la seg kommersialisere. Men på den annen side er ikke lenger ISFiT noe nytt, og det er kanskje vanskelig å skape interesse for å få penger. Dette er en utfordring, mener Gastinger. Han tror også det er viktig å fortsette å samle aktivitetene i det røde, runde huset i Elgeseter gate. Dette bygget er unikt for byen, mener han. Under arrangementet i 1992 var det ikke vanlig med reisestøtte. Kay synes det er viktig at de som ikke har så mye penger, også kan komme. Et annen nyvinning ved ISFiT-organisasjonen er opprettelsen av den internasjonale studentfredsprisen, som første gang ble delt ut i 1997.

Både norsk og tysk
Varm suppe fortsetter å mette magene i Elektrobygget. Kay møter sin ghanesiske venn og gjest Tonny Gadagbui, som studerer statsvitenskap hovedfag i Tromsø, Tonny bor hos Kay, som alltid vil ha dørene åpne for ISFiT-gjester. På hjemmebane har han også sin kone, Almuth Gastinger, som jobber på Universitetsbiblioteket, og barna Sarah (4), Jakob (7)og Miriam (11).
– De er mer trønderske enn jeg, sier Kay med glimt i øyet.
Men du er vel blitt såpass patriot at du holder med det lokale fotballaget Rosenborg?
– Jo, men ikke når de spiller mot Bayern München, avslører Kay Gastinger, som ellers i livet føler seg litt mer norsk enn tysk.

Tekst og foto: Tore Hugubakken