I dag legges fjorårets skattelister for Trondheim ut. I går la NTNUs Senter for middelalderstudier ut ei litt eldre skatteliste. Den omfatter hele Trøndelag – og viser at Dragvoll gård i det Herrens år 1590 betalte leidangskatt til staten med 2,5 kilo mel og snaut 2 kilo smør.

Viktig kildeskrift
Det er et interessant kildeskrift som nå blir offentliggjort i trykt form 410 år etter at det ble nedskrevet. I kildematerialet fra 1500-tallet er det store hull, og mange gårder i Trøndelag er nevnt for første gang i dette skatteregisteret.

– Leidangsskatten 1590 forteller både om samtida og om forhold som ligger langt tilbake i tid, sier mannen bak trykksaken, Audun Dybdahl, leder ved Senter for middelalderstudier. – Den er en sentral kilde til Trøndelags bosettingsmessige og økonomiske historie i tidlig nytid og middelalder. Alle som driver med lokalhistoriske framstillinger, kommer borti denne.

Naturalier
Leidangsskatten er nevnt allerede på 1200-tallet, i Frostatingsloven. Den var opprinnelig en sjømilitær forsvarsordning, der bøndene forpliktet seg til å stille skip med mannskap og proviant dersom ufred truet.

Etter hvert ble leidangen en fast skatt som gikk til kongen, den såkalte bordleidangen. Den skulle utlignes etter landskyld og formue.

Landskylden var likevel den tyngste statlige avgiften for bøndene. Den utgjorde 1/6 av gårdens produksjon, og ble betalt i naturalier som kjøtt, fisk, korn, smør salt, huder, skinn etc.

Leidangsskatten utgjorde 1/6 av landskylden, og det var lensherren som inndrev den. I Trøndelag ble den nesten utelukkende betalt i smør og mel. Og det lensherren og hans folk ikke selv mesket seg med, gikk til salg. I Trondheim ble inntektene i stor grad brukt til å finansiere store byggeprosjekter.

Lønnsomt å være dekan
Skattelista omfatter over 4000 gårdsbruk i Trøndelag. En del gårder er likevel ikke nevnt. Embetsgårder, adelige setegårder, klostergods, preste- og klokkergårder hadde nemlig skattefritak. For Gløshaugenområdet, som tilhørte Berg gård, ble det derfor ikke betalt leidangsskatt til kongen.

Men Berg var hovedgård i Domkapitlets gods, og inntektene herfra, både jordskyld og leidangsskatt, gikk til det såkalte dekanatet. Dekanen var den øverste geistlige, nest etter erkebiskopen, og levde altså godt på inntektene fra blant annet Berg, som var en av de største gårdene i området.

Tekst og foto: Lisa Olstad