Fattigdomsforskning er komplisert. Og enda vanskeligere er det å drive forskning blant barn som statistisk faller i den fattige kategorien. Og enda vanskeligere igjen blir det å sammenligne fattigdom i et land med et annet. Dette forteller professor Katja Forssén som er professor ved universitetet i Turka i Finland. I går var hun blant deltakerne som diskuterte problemer knyttet til forskning på fattige barns levevilkår.

Barnas egen stemme
Forssén er leder av et stort forskningsprosjekt i Finland som undersøker leveforholdene blant barn og hvordan utviklingen har vært fra 1995 til 2000.

Den finske "depresjonen" på 90-tallet har bidratt til flere fattige i landet. Foruten statistikk som kan som kan leses ut fra foreldrenes inntekter, skal også barna intervjues i den nye, store undersøkelsen. Mange av de tidligere fattigdomsundersøkelsene baserer seg på foreldrenes uttalelser om sine egne barn. Nå skal barnas stemme komme tydeligere fram gjennom egne spørsmål om hvordan de ser på tilværelsen.

Knytter forskningen sammen
Forssén er spent på hva hennes undersøkelse vil bringe. En sammenligning med andre land er ikke uten videre enkelt. Fattigdom defineres ulikt, men den finske professoren mener at slike seminarer med andre forskere kan være med på å knytte forskningsmiljøer sammen og gjøre mulige sammenligninger bedre.

Foruten Forssén deltok Elisabeth Backe-Hansen fra NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) og professor Jan O. Jonsson fra Svensk institutt for sosial forskning ved universitetet i Stocholm.

Seminaret "Children and youth ? exploring their welfare and poverty in the Nordic countries" ble arrangert av Norsk senter for barneforskning i samarbeid med Velferdsprogrammet ved Norges forskningsråd.

Tekst og foto: Tore Hugubakken