Axel Christophersen: Stiler mot VM i utfordringer (17.10.02)

En gang var Vitenskapsmuseet en institusjon som byen var stolt av og hele regionen hadde et forhold til. Den nytilsatte museumsdirektøren har ambisjoner om å gjenreise storhetstida.

- Ambisjonen er å gjenreise gamle storhetstider.

Axel Christophersen (51) husker Vitenskapsmuseet fra han var liten og ble dratt med av foreldre og besteforeldre.

- Jeg hadde stor glede av blekkspruten i taket og alle pip-pip-ene. Men arkeologiutstillingen var dødskjedelig, minnes arkeologiprofessoren, som nylig ble tilsatt som museets første fast ansatte direktør.

Håndplukket
Det er ingen hemmelighet at Christophersen ble håndplukket til jobben. Egentlig hadde han sabbatsår og skulle begynne å skrive bok om norsk middelalder. Nå er bokprosjektet utsatt på ubestemt tid til fordel for museumsbygging.

- Utfordringen ble uimotståelig. Jeg elsker å få ting i gang, utforme nye mål og strategier og se ting vokse omkring meg, sier han.

Folkene rundt ham beskriver Christophersen som ambisiøs, engasjert, impulsiv, utholdende og med stor stå-på-vilje. Dette er egenskaper han vil komme til å få god bruk for. Det er nemlig ikke småtterier han gir seg i kast med. Første brynestein blir reorganisering av hele virksomheten. Før nyttår skal alle steiner i den sprikende organisasjonen være snudd.

Angstbitersk mistro
- I dag er Vitenskapsmuseet en amøbeaktig institusjon uten tydelig profil. Vi har på mange måter levd et isolert liv på museet. Vi har hatt rom for å dyrke egenaktiviteter og muligheter for å drive egen forskning.

FAKTA

Axel Christophersen (51) er født og oppvokst i Trondheim og var med på sin første arkeologiske utgraving ved VM i 1969. I 1970 begynte han å studere etnologi i Oslo og fortsatte med arkeologi i Bergen. Han ble spesielt opptatt av by- og middelalderarkeologi. I 1975 begynte han et doktorgradsstudium ved universitetet i Lund. Han skrev om håndverk i forandring, fra husflid til markedsorientert masseproduksjon. Etter disputasen var han engasjert ved universitetet en periode. I 1983 gikk ferden til København bymuseum. Han var den første profesjonelle arkeologen som ble ansatt ved museet og utførte mye nybrottsarbeid. I tillegg til arbeidet med å bygge opp et skakkjørt museum fra grunnen, laget han et arkeologisk bykart over København. To år senere fikk han tilbud om å lede prosjektet ?Trondheims fortid i bygrunnen?. Prosjektet ble initiert av riksantikvaren og handlet om å bearbeide materiale fra 15 års utgravinger i Trondheim. Arbeidet resulterte i 25 rapporter og boka ?Kaupangen ved Nidelva? sammen med Sæbjørg Nordeide. Boka kom ut i 1994 og brukes i undervisning i hele Norden. I 1994 ble han bedt om å søke stillingen som leder for nyetablerte Senter for middelalderstudier. Oppgaven trigget gründersjela, men føltes etter kort tid uutholdelig ensom. Han var derfor lett å be da NINA-NIKU trengte forskningssjef i den nyetablerte Seksjon for kulturminnevern i 1995. Han begynte i et professorat ved Vitenskapsmuseet i 1997. Etter snaue to måneder ble han valgt til styrer for Institutt for naturhistorie.

- Det gode livet får ta skylda for angstbiteriet og mistroen til alle endringsplaner. Alle tuter om at det er så viktig å ta vare på tradisjonene. For mange er dette ensbetydende med å opprettholde status quo og uvilje til videreutvikling. Dette er en defensiv holdning som jeg ikke vil være med på, sier Christophersen med ettertrykk.

Hvilke vyer har han så for nye VM?

Museumsfaglig profil
Christophersen påpeker at både mål, strategier og organisasjonsstruktur ennå er i diskusjonsfasen.

- Men jeg har en klar mening om at Vitenskapsmuseet skal ha en tydelig museumsfaglig profil.

- Vi skal drive samlingsbasert forskning. Det vil si forskning som primært utnytter de kvaliteter og det potensial som ligger i våre natur- og kulturhistoriske samlinger. Vi skal ha en utadrettet formidling som gjenspeiler kompetanseområdene våre i et samfunnsperspektiv. I tillegg skal vi drive rekruttering til museumsvirksomhet og forvaltning i henhold til kulturminneloven. - De som ikke ønsker å bidra til å bygge opp og utvikle VM som museumsinstitusjon, har ikke noe her å gjøre. De kan like gjerne sitte et annet sted!

Christophersen legger til at han også har nyskapingsdrømmer på undervisningsfronten. Dette omfatter blant annet landets første utdanningstilbud i museologi og et profesjonsstudium i arkeologi.

Brakk nakken
Risikoen for å brekke nakken på prosjektet er stor. Optimistisk av natur mener Christophersen at han skal komme uskadd ned på beina. Så heldig var han ikke under utfoldelse i slalåmbakken på Oppdal i fjor vinter. Han slo kollbøtte, landet forkjært, og brakk - to nakkehvirvler.

- Hendelsen opplevdes mer dramatisk for omgivelsene enn meg sjøl. Jeg hadde aldri vært på sykehus før. Møtet med et autoritært og hierarkisk system ble en erfaring som jeg lærte mye av. Situasjonen ble på mange vis en personlig utfordring. Skaden var alvorlig og jeg kunne risikere varig uførhet: Hvordan skulle jeg takle det?

Fruktene av mange år med fysisk trening kombinert med en ukuelig optimisme hjalp ham opp av sykesenga. Den gode fysikken er muligens også forklaringen på at han holder seg særdeles godt. For få dager siden rundet han 51, men blir rett som det er mistatt for å være student.

Travel i svingene
I dag residerer han på baksida av musemsbygget, like rundt hjørnet fra den nye publikumsinngangen. Kontoret er ryddig, har stor takhøyde og dufter friskt av epler. En anselig mengde tomme colaflasker står stablet i sirlige rekker langs den ene veggen. Vinduskarmen er prydet med kopier av arkeologisk gull og minner fra diverse utgravninger og reiser over hele verden.

PC-en fyller rommet med en umiskjennelig Bob Dylan-låt. T-skjorta han har på seg reklamerer imidlertid for hard-rock. - Men jazz er enda større favoritt, røper Christophersen.

Nå har han snakket seg varm og byr på et sveip innom publikumsutstillingene før han slipper oss. På tur ut rekker han så vidt å åpne døra og unngår kollisjonen med et nødskrik.
- Slikt kan skje når engasjementet tar overhånd.

- Mye av utstillingene både bør og skal bevares, men vi skal jobbe med presentasjonen.

Egenart og autentisitet
I museet henger blekkspruten fortsatt i taket og pip-pipene er trygt forvart bak glassveggene. I andre etasje står de ?dødskjedelige? montrene han husker fra 50-årene.

- Mye av dette både bør og skal bevares, men vi skal jobbe med presentasjonen. Jeg vil være forsiktig med ferdigtygde tablåer, og synes ikke det er grunn til å etterstrebe massemedienes fiksjonsverden. Vi bør holde oss til vår egen banehalvdel og dyrke vår egenart og autentisitet, mener den nye kosten på VM.

Tekst og foto: Synnøve Ressem