LESERBREV

NTNU best tjent med valgte ledere (18.11.02, 16:50)

Styret ved NTNU (tidligere Kolleget) skal i tiden fremover ta stilling til en rekke spørsmål om hvordan vi skal organisere styring og ledelse ved NTNU. Etter min oppfatning har det vært alt for liten debatt om dette spørsmålet i lys av sakens store viktighet.

Stortinget har nå gjort endringer i Lov om universiteter og høgskoler. Etter lovendringen har universitetene frihet til selv å bestemme sin interne organisering. Dessuten har departementet bedt institusjonene om å foreta en såkalt "nullstilling" av organisasjonen, noe som innebærer at man skal se på organisasjonsformen på nytt på fritt grunnlag.

Ikke beslutningsvegring
Vi viser til siste ukers diskusjon om den eksterne evalueringen av NTNU, der NTNU kritiseres for uklar ledelse og "konsensuskultur". Instituttledelsen ved Institutt for kjemi er sterkt uenig i denne kritikken. Det er ikke negativt med det som kan kalles en "konsensuskultur", for de fleste beslutninger krever alminnelig aksept i sitt miljø. Dette gjelder ikke minst i et universitetsmiljø. Dette må imidlertid ikke blandes sammen med beslutningsvegring. Ofte treffer man mennesker som mener det er viktig ha en leder som viser "lederskap" og tar beslutninger, men det gjelder for de fleste bare når det er beslutninger den som uttaler seg selv er enig i.

Det første spørsmålet som bør stilles er om det har noen hensikt å foreta endringer av dagens styringsform. Utgangspunktet bør være, i lys av alle de ressursødende omorganiseringene vi har hatt i løpet av de siste årene, at en omorganisering bare bør finne sted når dette gir betydelige fordeler for organisasjonen og at det er rimelig grunn til å anta at den nye organisasjonsformen vil være tilfredsstillende i en lang tid fremover.

Vi må for eksempel ikke komme i samme situasjon som for fire år siden da Institutt for kjemi ble omorganisert til en struktur som instituttledelsen var sterkt i mot, mens vi tre og et halvt år senere fikk en ny struktur som vi også var i mot først og fremst fordi vi ønsket arbeidsro, selv om denne strukturen ble omtrent identisk med instituttledelsens forslag ved den første omorganiseringen.

Forskere må lede forskningen
Det har vært hevdet at forskningen har en for svak ledelse ved våre institutter. Undertegnede er sterkt uenig i dette. Forskningen ved et universitet skal etter sin natur ikke ledes administrativt, det skal forskerne selv gjøre. Dette er selvfølgelig ikke til hinder for at ledelsen kan bistå aktivt når det gjelder organiseringen av forskningen når det er ønskelig. Ledelse og styring av forskningen er imidlertid aktuelt ved tilsettinger og ressurstildelinger og strategiplaner for fremtidig planlegging.

Det mest omfattende spørsmålet er om universitetene i fremtiden skal være et forvaltningsorgan (som i dag), eller bli særlovselskap med sikte på en ennå sterkere fristilling, i likhet med selskaper som NSB og Posten. Dette vil få store konsekvenser, ikke minst når det gjelder personalets rettigheter som pensjonsordning m.m.

Dette med særlovselskap eller ikke haster det ikke så meget å ta stilling til fordi det forventes at lovforslaget kommer til høring med det første, og kan diskuteres i forbindelse med utformingen av høringsuttalelsen. Men det er meget viktig at debatten kommer i gang, også på vårt institutt. Etter min oppfatning har det vært alt for liten debatt om dette spørsmålet i lys av sakens store viktighet.

Neste spørsmål gjelder ledelse og styring, og er særlig aktuelt i fall institusjonen fortsetter å være et forvaltningsorgan:

Skal vi ha en todelt ledelse?
Etter gjeldende regler har vi som kjent en ledelsesstruktur, øverste organ, fakultetene og instituttene. Sentralt har vi styret (tidligere Kolleget) og med en todelt ledelse av rektor og universitetsdirektør. På fakultetsnivå har vi fakultetstyret og med en todelt ledelse av dekanus og fakultetsdirektør. På instituttnivå på NTNU har vi instituttstyret og en (udelt) ledelse av instituttleder.

Jeg har aldri forstått hensikten med en slik todelt ledelse på de to nivåene dette gjelder og går inn for at samme modell som gjelder for instituttene gjøres gjeldende også ved de to overliggende nivåer med hhv. rektor og dekanus som ledere. En organisasjon kan vanskelig fungere tilfredsstillende med to parallelle ledere hvis disse har ulike oppfatninger i saker av betydning.

Skal rektor/dekanus/instituttleder være ledere for sine styrer?
I dag er disse samtidig styreledere, mens det i aksjeselskap er vanlig at styreleder ikke samtidig er daglig leder. Spørsmålet som reises er derfor om det bør være egne styreledere. Jeg ser ikke dette som en særlig viktig sak, men mer et praktisk spørsmål. Nåværende ordning vil sikkert være enklere å håndtere, særlig på institutt- og fakultetnivå.

Skal det være flere styringsnivåer med styrer og ledere?
En styringsform er bare å ha én leder og ikke et styre på det enkelte nivået og at lederen er delegert all myndighet. En annen form er at styret mer eller mindre detaljinstruerer lederen. For en del år siden hadde lederen begrenset myndighet, med hyppige styremøter. I dag er lederen tildelt mer myndighet, med styremøter bare én til to ganger per semester, der det kun tas opp mer prinsippielle saker. Min oppfatning er at nåværende ordning på alle nivåer vil være å foretrekke for alle nivåer. Møtefrekvensen holdes nede, samtidig som lederen får et korrektiv og en støttespiller når det gjelder prinsippielle og kontroversielle saker.

Skal det være valgte eller ansatte ledere?
Den mest radikale endring i styringsform i forhold til den nåværende er at departementet utnevner institusjonens styre, som videre ansetter ledere på flere nivåer. Et viktig argument for denne løsningen er å profesjonalisere lederrollen og skape legitimitet for lederen. Jeg er sterkt betenkt når det gjelder den styringsformen, som sikkert kan passe bra for enkelte produksjonsbedrifter.

Universitetene er etter sin natur ganske forskjellige fra en bedrift i næringslivet. Fagområdene er meget uensartet der det er internasjonalt anerkjente spesialister innen de enkelte områdene, der virksomheten ikke kan følges opp faglig fra en lederstab. En betydelig autonomi er derfor nødvendig og ønskelig. Samtidig er også universitetene å betrakte som kulturinstitusjoner, der en pyramidal styringsform vil være lite tjenlig.

Jeg kan ikke se at en ansatt leder vil ha større legitimitet enn en valgt leder. Tvert i mot vil den valgte lederen ha sin støtte blant de som vedkommende skal lede. Men det er viktig at når lederen er valgt så vil denne ikke betraktes som en tillitsvalgt, men som en representant for selve virksomheten. I enkelte land er ledervalg til universitetene egentlig en nominasjon, der selve valget stadfestes ved en utnevnelse av departementet. Slike formelle prosedyrer har imidlertid neppe særlig praktisk betydning.

Valgte ledere ikke dårligere enn ansatte
Det er hevdet at en ansatt leder vil ha en større autoritet, og vil lettere kunne "skjære gjennom". Det faktiske forhold er imidlertid at en leder i en virksomhet av typen universitet i praksis vanskelig kan opptre på tvers av sine medarbeidere uten aksept i miljøet. Når det gjelder ledernes kompetanse er det ingen grunn til å anta at valgte ledere er dårligere ledere enn ansatte.

En annet viktig poeng er lengden av lederperioden. For valgte ledere vil det være naturlig med valgperioder på tre til fire år og det er viktig at lederen også opprettholder en høy faglig kompetanse. Det er derfor nødvendig at vedkommende gis muligheter for å ha en forskningsmessig aktivitet, for eksempel i samarbeid med stipendiat eller andre. Dette sikrer også at vedkommende kan komme tilbake som forsker etter valgperioden. Når det gjelder ansatte ledere synes dette å bli problematisk. Vi må hindre at vi får en ny ledergruppering med administrative ledere på toppen av de administrative lederne vi allerede har. De fire instituttlederstillingene på Veterinærhøgskolen, som lyses ut i disse dager, (se annonse i nr 9 av Forskerforum) vil jeg tro vil måtte fungere slik.

I tråd med dette synet bør vi gå vi inn for et system med valgte ledere. Også når det gjelder dette spørsmålet har det hittil vært alt for liten debatt i lys av sakens store viktighet.

Knut Schrøder,
Instituttleder, Inst. for kjemi