Kvalm av forskning på folkemord (15.12.02, 20:40)

Bernt Hagtvet har denne høsten dypdykket i systematisert menneskelig ondskap. Forskning på folkemord gav ham mareritt om nettene.

Tyske SS-soldater kikker på at en ukrainsk jøde blir likvidert.

Er studiet av folkemord er et helt vanlig forskningsfelt på linje med alle andre tema? Naturligvis ikke. Men det må vitenskapelig behandles slik, mener statsviteren Hagtvet, som til daglig er professor ved Universitetet i Oslo.

Folkemord på frammarsj
Han har til tider hatt problemer med å følge eget råd.

- Jeg har opplevd at jeg ikke orker å holde på med dette lenger. Jeg får mareritt om natten, og jeg lurer på hvorfor jeg får mareritt.

Hagtvet var i forrigie uke invitert til å holde foredrag om temaet politiske massemord i det 20. århundre, i anledning Vitforums 20-års jubileum.

Kan statsvitenskapelige og historiske metoder brukes til å trenge gjennom årsakene og dynamikken bak folkemord? Dette var Hagtvets problemstilling. For temaet er langtfra historisk: Mens anslagsvis 90 prosent av falne ved begynnelsen av forrige århundre var soldater, var nærmere 90 prosent av de drepte i kriger ved slutten av århundret sivile.

Empiri og empati
Empiri og empati går ikke alltid hånd i hånd. Studiet av brutale ideologier og regimer svekkes ofte av stor avstand i tid og rom til begivenhetene. Kanskje særlig for forskere i sine teoretiske tanketårn.

- Jeg har studert fascisme i nesten 40 år, men det er først i høst at jeg har klart "å brekke opp min egen hud" på emnet.

Hagtvet setter den nyoppdagede empatien i sammenheng med egen livssituasjon, som far til et barn. Han setter dermed spørsmålstegn ved "den objektive forskeren". Hvilket perspektiv og temperament forskeren møter sitt materiale med, er også avhengig av forskerens personlige ståsted. Han måtte senke sin teoretiske guard og ta inn over seg et rystende materiale som utfordret hans syn på både menneske og samfunn. Temaet stilte ham overfor en erkjennelsesproblem: Hvilken maske skal man ta på seg ansikt til ansikt med materialet: Forskerens eller medmenneskets?

- Jeg har senket meg ned i et hav av menneskelig fornedrelse, lidelse, perversiteter og sadisme. På den ene siden må jeg unngå voyeurisme, føleri og alle de andre farene som ligger i å se andres lidelse. På den andre siden er det helt umulig å studere dette materialet uten å bli personlig og eksistensielt engasjert.

Bernt Hagtvet på sitt sedvanlige vis: Engasjert og dramatisk.

Små avvik fra det normale
Hagtvets metode er å generalisere og avmystifisere politisk massedrap og folkemord. Det er ikke slik at Holocaust var en engangshendelse som aldri kan gjentas. Det er ikke slik at Pol Pots slakt av mer enn én million mennesker i Kambodsja tilhører en sfære som ingen kan forstå eller forklare. Det finnes tvert imot fellestrekk som kan forklare årsaker og dynamikk. Dermed finnes det også håp for å etablere verktøy som kan forhindre nye folkemord som i Rwanda og Bosnia.

- Man behøver ikke være patologisk Reitgjerdetpasient for å være ond. Man behøver ikke være en moralsk helt for å kunne være god. God og ond er kun små avvik fra normalen, mente Hagtvet. – Eichmann var ikke et monster, han var en byråkrat som adlød ordre.

"Lösung" for samer i Norge?
Likeledes kan like gjerne det passive menneske, som det aktive, gå det ondes ærend. Hagtvet peket på deler av det norske byråkratiet under den tyske okkupasjonen. Hvem skaffet den fullstendige oversikten over jødene i Norge, slik at tyskernes deportasjon ble en slik velsmurt affære?

Sett i lys av fornorskningspolitikken overfor samer her i landet: Hvorfor møtte ikke samene en slags "lösung" som de tyske jødene? Det var flere samer i Norge enn jøder i Weimar-Tyskland, og den rasefokuserte vitenskapen og -ideologien var på plass. Hagtvet ønsket å rive ned den nærmest metafysiske oppfatningen av folkemord, og i stedet vise Hatets ideologi som potensiell drivkraft i alle samfunn.

- Spørsmålet er bare: Hvilke psykologiske og moralske sperremekanismer ligger i enkeltindividet som gjør at vi kan få bukt med ondskapen, spurte Hagtvet forsamlingen.

Helge Høibraaten ved Filosofisk institutt har vært leder av Vitforum siden starten i 1982.

170 millioner ofre
- Det er helt klart at det 20. århundre har vært det verst tenkelige med hensyn til politisk vold, mener Hagtvet. Hovedansvaret har vanvittige og besatte ideologier. Det er nok å nevne Stalins politiske utrenskninger, Hitlers renhetsbesettelse, og Pol Pots dødsmarker. Til sammen døde det ca. 32 millioner mennesker i kriger i det forrige hundreåret, mens anslagsvis 170 millioner sivile ble drept av regjeringer. Som regel sine egne.

Hvilke verktøy kan anvendes for å unngå at det 21. århundre blir like morderisk som det foregående?

Internasjonal lov
Augusto Pinochet har allerede oppdaget at lovens lange arm strekker seg rundt kloden. En spansk begjæring om utlevering for mistanke om drap på spanske borgere under militærkuppet medførte at britisk politi pågrep den tidligere statslederen. Henry Kissinger kan ikke føle seg trygg når han forlater USA. Reiser han til Belgia, kan han risikere å bli arrestert. Internasjonal lov, i forhold til menneskerettigheter og folkeretten, er i ferd med å feste seg. Denne gangen i virkelig juridisk forstand, og ikke kun som frivillige internasjonale erklæringer uten maktmidler i bakhånd. Det er i egenskap av politisk ansvarlig at Slobodan Milosevic er tiltalt for drap, og det internasjonale samfunn er etterforsker, påtalemakt og domstol.

Disse sakene setter en presidens for nåværende og framtidige politiske lederes ansvarlighet overfor verdenssamfunnet. Internasjonal lov representerer den beste muligheten for å gjøre studiet av folkemord til en øvelse for historikere, mener Hagtvet.

Av: Tor H. Monsen