|
LESERBREV Budsjettmodellen som styringsredskap
(8.1.03, 00:39) Den 30.september etterlyste professor Per Christian Hemmer en redegjørelse fra ledelsen ved NTNU om budsjettmodellen, og angir at det er vanskelig å bruke en budsjettmodell som styringsredskap dersom de som skal styres ikke begriper modellen. Slik redegjørelse har ennå ikke kommet. I dette innlegget deler Arne Sølvberg av kunnskap som er opparbeidet om budsjettmodellen i forbindelse med høstens budsjettarbeid ved Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk (IME). Grovt sett fordeler NTNU penger etter hvor mange kurs som gies, etter hvor mange studenter som består eksamen i kursene, og etter hvor mange kandidater som uteksamineres med gradene siv.ing., cand. av diverse slag, og doktorer av alle slag. I tillegg kommer en del budsjettposter som fordeles spesielt, for eksempel til Kvalitetsreformen og omlegging til femårig siv.ing.studium.
Kompliserte beregninger
Algoritmene for beregning av pengefordelingene er kompliserte og ligger dypt begravet i en samling regneark, som forvaltes av universitetsdirektøren. Det blir altfor omfattende å gå inn i detaljene i et leserinnlegg i Universitetsavisa. Jeg begrenser meg derfor til å summere opp de viktigste sammenhengene. De som ikke har tålmodighet med sammenhengene kan hoppe over de neste fem avsnittene og gå direkte til konklusjonene.
Alle kurs som har fagnummer deles i fire kategorier basert på vurdering av relativ ressursinnsats for å gjennomføre undervisningen. Kategoriene er "tung", "lett", "teoretisk" og "ingen", og avspeiler ressursinnsatsen for å gjennomføre et kurs. For eksempel er kurs med stort innslag av arbeid i laboratorium karakterisert som "tung". "Tunge" kurs får mer penger enn "lette" kurs, som får mer penger enn de "teoretiske", som i sin tur får mer penger enn "ingen"-kursene. Kursene klassifiseres også i "lavere grad" (bachelor, 1-3. årskurs ) og "høyere grad" (master, 4-5. årskurs), som får tildelt ressurser etter forskjellige modeller. Ulike studier vektes også forskjellig, med humanistiske fag på bunn og medisin på topp i ressurstilførsel.
Høyere grad mest lønnsom
Hovedtrekkene i fordelingsalgoritmene er:
(1) Det tildeles en "grunnbevilgning" pr. forelest kurs, uavhengig av hvor mange studenter som følger kurset.
(2) Det tildeles en "resultatbevilgning" for hver student som står til eksamen.
(3) I tillegg kommer en sum penger for hver uteksaminert kandidat, for tiden ca. 90.000 kroner.
Både grunnbevilgning og resultatbevilgning er av ulike størrelser for de forskjellige kurskategoriene. Resultatbevilgningen for "høyere grad"-kurs er tre ganger så stor som for "lavere grad"-kurs. Til gjengjeld er grunnbevilgningen for et "høyere grad"-kurs på bare litt i overkant av tredjedelen av grunnbevilgningen til et "lavere grad"-kurs. Inntektsmodellen for den siste delen av studiet er altså vesentlig mer resultatorientert enn for det mer elementære studiet i "lavere grad".
...og for siv.ing.
Eksempelvis gir et 2.5 vekttalls lavere grads teoretisk kurs med 50 beståtte eksamener i de allmenvitenskapelige studier for 2003 en inntekt på 85.850 (grunnbevilgning) + 1.683*50 (resultatbevilgning) = 170.000 kroner. For et tilsvarende høyere grads teoretisk kurs blir inntekten 31.812 (grunnbevilgning) + 5.050 * 50 (resultatbevilgning) = 284.300 kroner. Siv.ing.kursene har 20 prosent høyere grunnbevilgning enn de allmenvitenskapelige studiene, slik at bevilgningene for tilsvarende siv.ing.-kurs vokser til ca. 187.000 og ca. 291.000 kroner.
For å gi et inntrykk av effekten av vektingen av kursene skal nevnes at dersom kursene er "tunge" men forøvrig som ovenfor, så blir bevilgningene for et lavere grads kurs med 50 studenter på 482.500 kroner, og for et tungt høyere grads kurs med 50 studenter blir inntekten 695.000 kroner, med marginale justeringer oppover for siv.ing. kurs, slik som beskrevet ovenfor.
Ved å kikke nærmere på tallene finner man at et "lett" kurs med 24 studenter gir en inntekt på ca 225.000 kroner uavhengig av hvilket årskurs det blir forelest. "Lette" kurs med færre enn 24 studenter i den mest elementære delen av studiet gir altså høyere inntekter enn tilsvarende "lette" kurs i den mest avanserte delen av studiet. Tilsvarende "break-even"-tall for "teoretiske"-kurs er 16 studenter, for "tunge" kurs er det 23 studenter, og for "ingen"-kurs er det 8 studenter.
Slik får du uttelling
"Styringssignalene" fra budsjettmodellen kan kort summeres opp som følger:
Gitt et fast antall studenter på et "lavere grad"-fag så lønner det seg på inntektssiden å lage så mange nesten like kurs som mulig, for eksempel ved å differensiere undervisningen av samme stoff ved tilpassing til forskjellige studentgrupper. Hvis marginalkostnadene ved å legge på en ekstra parallell av forelesning i et "lett kurs" er mindre enn 170.000-200.000 kroner så lønner det seg bra å lage mange kurs.
Grunnbevilgningen for høyere grads kurs er bare omkring tredjeparten av det som bevilges til kurs av lavere grad, og dekker knapt marginalkostnadene ved å gjennomføre et ekstra sett forelesninger. Mesteparten av pengene kommer fra studentdeltakelsen i kursene, og man bør derfor streve etter å få så mange studenter som mulig pr kurs, og holde så få kurs som mulig uten at studentene blir så misfornøyde at de kompenserer et fattig fagtilbud ved å velge kurs fra et annet institutt/fakultet.
Ikke stryk noen til eksamen. Hver stryk koster 2.245 kroner i tapte inntekter for et lavere grad lett kurs, og 6.733 kroner for et høyere grad lett kurs. Det blir fort penger av slikt.
Gjør det så vanskelig som mulig for studentene å skifte fakultet/institutt i siste delen av studiet slik at kandidatbevilgningen ikke settes i fare ved at studentene skulle finne på å ta diplom/hovedoppgave ved et annet institutt.
Vettug politikk?
Disse styringssignalene er i motsats til det som de fleste av oss oppfatter som vettug universitetspolitikk. I praksis modifiseres effekten av modellen ved å legge inn begrensninger i studieplanene, for eksempel på hvor få studenter man får lov til å ha på et kurs før grunnbevilgning løses ut, eller hvor mange studenter man må ha for at grunnbevilgning løses ut ved duplisering av kurs.
Dagens budsjettmodell er basert på matematiske analyser som beskriver situasjonen slik den er i dag og var i går, med parametersetting som gir en budsjettfordeling som ikke ligger altfor langt unna slik fordelingen har vært tidligere. Ovenstående analyse gir i høyden kun anvisning på hvordan man kan øke sine inntekter ved å utnytte marginale modelleffekter. Dersom man forsøker å legge om aktivitetene i den retning budsjettmodellen signaliserer, vil man sannsynligvis bli stanset ved at modellparametrene blir forandret slik at den budsjettmessige harmoni blir opprettholdt. Man gjør derfor klokt i å fortsatt gjøre det man mener er riktig, uten å skjele for mye til dagens budsjettmodell.
Rådgiver Tor Holan ved IMEs fakultetsadministrasjon berømmes for å ha nedlagt et stort arbeid i å analysere universitetsdirektørens regneark for å finne ut av hvordan saker og ting henger sammen, og for å ha utarbeidet det kvantitative grunnlaget for ovenstående innblikk i noen av budsjettmodellens mysterier.
Arne Sølvberg,
Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk | 
