LESERBREV

Frie tanker om "Styring og ledelsesfunksjonene ved NTNU" (17.1.03, 08:52)

Styret ønsker seg enhelig (ikke todelt) ledelse og ett styrenivå (og ikke tre). Rent logisk ville det være ytterst merkelig om styremedlemmene fant at ett styre og enhetlig ledelse ikke ville gi dem bedre styringsmuligheter.

Slik sett har jeg full sympati for deres klare preferanse. Men personlig er jeg dessverre i tvil om problemstillingen er riktig definert. Styring og ledelsesproblemene ved NTNU kan ligge andre steder enn der diskusjonsnotatet mener å kunne lokalisere dem.

Det viktigste punkt som i dag hindrer Styrets utfoldelse er Styrets manglende kontinuitet. For ett år siden kom det inn ni nye medlemmer i Styret. Bare to av elleve hadde sittet i foregående periode. Dette fører til en svært lang opplæringstid. Tunge prosesser som er i gang, står i fare for å stanse midlertidig opp. Fokus flyttes fra fellesprosesser initiert av foregående styre, og som krever vedvarende og stort trøkk nedover i "organsiasjonen", over mot mer eller mindre lødige og kreative enkeltinitiativer fra de nye styremedlemmene.

Disse bygger - naturlig nok - oftest på den samfunnsengasjerte borgers tilfeldige forestillinger om hvordan universitetet egentlig "er". Dermed kommer man fort i skade for å overse den utvikling universitetet er midt inne i og som krever vedvarende oppfølging fra styrets side. Stikk i strid med enkeltmedlemmenes intensjoner blir styret således tvunget over i rollen som konserverende aktør. Problemets banale løsning kan rett og slett være å unngå utskifting av samtlige styremedlemmer på samme tidspunkt.

Når diskusjonsnotatet tar for gitt at "styremedlemmenes arbeid [tradisjonelt] i stor grad [har] bygd på interessetenkning mer enn på helhet" segmenteres de konserverende tanker - og avsenderen blir tragisk nok selv en del av den endringsuvillighet man til livs.

Gjennom Orgut-prosessen kom vi frem til en modell med færre styreorganer, færre medlemmer i styrene, mer ekstern deltagelse og større fullmakter til lederne; løperen ble lagt ut for strategisk utvikling og rask saksbehandling, noe vi har lykkes godt meg i mange sammenhenger.

NTNU har markert seg positivt som Norges tydeligst profilerte universitet. Så langt har vi imidlertid hatt problemer med å forene den strategiske tenkningen på de tre styrenivåene ved universitetene. Styret har ikke i tilstrekkelig grad fattet forpliktende interesse for fakultetenes strategiplaner, og instituttene har bare i liten grad maktet å tydeliggjøre sine overordnede målsetninger i den videre fagutvikling.

Etter min mening haster det med å få samordnet prosessene som skal føre oss frem til mer gjensidig forpliktende strategier mellom institutt-fakultets- og universitesnivå. NTNU har kommet så langt i sin utvikling at det bør være mulig å få til dette. Jeg tror arbeidet vil interessere de fleste på de ulike nivåene, som ledd i å tydeliggjøre forståelsen av eget og andres fag. Tror Styret at det makter å navigere oss utenom forutsigbar og (derved usigelig kjedelig) polarisering mellom drømmen om de klare kommandolinjer versus skremselsvisjonene om "demokratiet-i-fare"? Om tvilen vinner innpass i Styret, kan man da drømme om at strategiprosessene initeres hurtigere?

Petter Aaslestad
Dekanus, Det historisk-filosofiske fakultet