|
LESERBREV Styring, ledelse eller begge deler?
(26.1.03, 22:14) For å ta stilling til dagens utfordringer synes jeg det er nyttig med en historisk gjennomgang av bakgrunnen for dagens situasjon. Hva skyldes problemene? Hva vil man oppnå nå? Hva er viktige prinsipp framover? Embetsmannsuniversitetet ble avskaffet på 70-tallet. Før den tid tilsatte Kongen professorer i statsråd. Staten styrte ved å bestemme hvilke fagfelt universitetene skulle arbeide på og størrelsen på bevilgningene. Gjennom instruks og tilsetting uttrykte de politiske myndigheter tillit til professorene. De ble gitt myndighet og ansvar for utdanning og forskning ut fra dokumentert kompetanse i internasjonal evaluering. Det var akademisk frihet innen disse rammene. At man valgte sin leder (rektor) blant de som hadde fått tillit, var naturlig. Det var ansett viktig for staten at de hadde uavhengige forskere. Det var en del av maktbalansen i et sundt samfunn.
Ved hjelp av eksterne organisasjoner (som Sintef og Sintef B på NTH) skaffet man seg frihet til også å drive forskning som staten ikke finansierte direkte. Både industri, Forskningsråd og etater finansierte målrettet forskning til glede for alle. Dette ga økt frihet.
Tre elementer inngikk i demokratiseringen på 70-tallet:
1. andre vitenskapelige medarbeidere ville ha mer innflytelse. Noen ønsket å slippe unna en vitenskapelig autoritær kultur utøvet gjennom internasjonale standarder og, ikke minst, gjennom faglige autoriteter med formell myndighet. De ville også ha frihet om HVA de ville bruke statens penger til. Noen likte heller ikke privat finansiert forskning.
2. andre ansatte ville ha mer innflytelse ut fra sin egen betydning for at organisasjonen skulle fungere godt, ikke bare bli behandlet som hjelpeapparat.
3. de sentrale politiske myndigheter trakk tilbake sin tillit til embetsmennene. De ville ha løpende sentral "demokratisk" styring av undervisning og forskning (volum og innretning).
For å bøte på 1. og 2. ble det innført valg og styrer på fakultets- og instituttnivå. Styrene ble arenaer for hvordan statens ressurser skulle fordeles mellom interne grupper. Den vitenskapelige ledelsen ble redusert - nesten fraværende.
De sentrale politikere skaffet seg løpende styring (kalt demokratisk styring) ved å innføre ulike former for styringsredskap: Mål og resultatorientert budsjettering (MRB), lovverk og delt ledelse. Dessuten startet man arbeidet med å få statlig kontroll med eksterne midler. Man fjernet (eller ville fjerne) bl.a. Sintef B samtidig som stiftelser (Sintef) ikke lenger kunne styres av dem som opprettet de.
Politikerne utøver overordnet styring av universitetet gjennom byråkratiet. Universitetsdirektør har selvstendig ansvar for at bevilgninger, lover, etc. blir overholdt. Politikere uttrykker tillit til administrasjonen, ikke til styret eller rektor, og vil at den skal kontrollere at forskerne gjør som politikerne sier. Universitetsdirektør har stor myndighet over ressursene, men ikke ansvar for forskning og undervisning.
Styrene og den valgte vitenskapelige ledelse står til ansvar internt. Rektor står i praksis også med ansvaret eksternt, men er uten myndighet over administrative ressurser. Universitetets styre forstår vel, etter erfaring, at de har begrenset mulighet for å påvirke ressursbruken siden staten styrer via MRB, administrasjonen og lovverket. Lørdagens reportasje i Adressa fra sykehussektoren viser at problemstillingen ikke er begrenset til universitetene.
Rektor har i dag en håpløs situasjon etter mitt syn: Han har ikke intern myndighet. Han må dele lojalitet mellom styret, sentraladministrasjonen, den vitenskapelige ledelseslinjen (dekanene) og de som har valgt ham. Erfaringene har vist at få behersker et slikt mesterstykke over tid, uten å bli sett på som syndebukk av en eller flere av disse gruppene.
Universitetet som organisasjon er med andre ord i en skvis:
"demokratisk" politisk styring ovenfra utøvet gjennom lovfestet tillit til Universitetsdirektøren.
indre "demokrati" hvor rektor har tillit.
et styre med begrenset tillit både fra sin eier og sine ansatte.
en direktør som både skal fremlegge saker for styret, men som også har selvstendig ansvar overfor departementet, uavhengig av styret i en del saker.
Det er en innebygget konflikt med klare praktiske utslag, hvor sentrale administrative ressurser innrettes mot å tilfredsstille statens styringsbehov, ikke mot å lage administrative hjelpemidler ut fra forskningens behov. Sentral standardisering bestemmer hvordan arbeidsredskapene skal være, men man gir alt ansvar til forskerne for å produsere resultatene (uavhengig av redskapenes egnethet).
Alle forskere og andre fornuftige ser seg mest tjent med å tilpasse seg den til en hver tid gjeldende virkelighet. De fleste drives av egne ambisjoner og faglig-sosiale krav i en internasjonal forskningsverden hvor politikere ikke kan styre. Det ligger i forskningens natur at man ikke kjenner framtiden, i alle fall at resultat ikke kan vedtas med demokratisk flertall. Dessuten er min erfaring at de fleste trives med å hjelpe unge mennesker med å utvikle seg. Mange av oss i administrasjonen fungerer etter beste evne med lojalitet til de politisk valgte ledere, men vi merker spenningen i den delte ledelsen. Universitetene fungerer mye bedre i praksis enn systemet skulle tilsi.
Jeg tror imidlertid det vil endre seg etterhvert som den gamle kulturen endres av de någjeldende rammevilkår og gamle kulturbærere faller fra. Derfor er jeg tilhenger av justeringer nå. (Det kan jo virke som om også styringsglade sentrale politikere, fra FrP til Ap, innser dette når de vil utvikle Fornebu til et nytt universitet med den frihet de har fjernet fra de bestående. De klager jo også på resultatene av egen styringslyst, men tror visst løsningen er mer styring.)
Hva bør det legges vekt på i omorganiseringen for å få et bedre universitet?
Medinnflytelse internt mener jeg er en del av 70-tallsendringen man bør ta med seg. Ledere bør ha tillit hos de som de skal lede, uttrykt gjennom avstemning for alle ansatte som nå.
Ledere på alle nivå på universitetet bør ha topp kompetanse innen forskning og undervisning. (Jeg tilhører ikke de som tror at en "god" leder kan lede hva som helst.)
At man gjeninnfører det helt grunnleggende ledelsesprinsipp: samsvar mellom ansvar og myndighet.
At staten får mest ut av forskningsmidlene ved å gi tilliten tilbake til forskerne, dvs. redusere styringen gjennom byråkratiet og tiltroen til at vi får mer ut av forskningen og forskerne ved å detaljstyre.
Jeg synes det er legalt at Staten kan bestemme hva den vil bruke sine penger på (hvor mye og hvilke fagfelt).
Det vanskelige er å balansere ledelse med innflytelse nedenfra og forskningsmessig frihet. Hvis ledere bare velges vil overordnet organ kunne betrakte den valgte leder eller styre som "tillitsvalgt" når det passer - slik staten behandler de valgte rektorer og slik den sentrale administrasjonen forholder seg til valgte dekaner. Uten myndighet over ressurser vil en leder også kunne fraskrive seg ansvar for daglige prioriteringer og ubekvem virkelighet. For å si det med Kumbel: "Når to deler ansvar blir det 1 prosent til hver." Vi trenger etter mitt syn mekanismer for at overordnede organ tvinges til å uttrykke sin tillit (som man i sin tid uttrykte tillit til professorer ved tilsetting i Statsråd).
Jeg mener dette best oppnås ved:
Ledere med vitenskapelig kompetanse på alle nivå, nominert gjennom avstemning på eget nivå og deretter tilsatt. Stillingene bør være godt lønnet (som internasjonale forskningsledere), ha klare instrukser og ha fullt ansvar og myndighet. Stillingene kan om ønskelig også kunngjøres og være åpne for eksterne søkere, men dette er ikke nødvendig. Lederen vil ha et naturlig ansvar for at stab har nødvendig kompetanse innen økonomi, juss, personal, HMS etc.
Styre med bred representasjon som nå sentralt og på fakultetsnivå (kanskje også på instituttnivå?). Jeg mener fakultetsstyre er nødvendig for at den valgte leder skal kunne få formell ryggdekning på eget nivå for sin løpende utøvelse av ledelse, at vedkommende skal stå løpende til ansvar også for "sine egne" og for å få avsluttet delegerte saker uten å måtte bringe dem oppover i systemet ved tvister. I praksis vil styret delegere myndighet til lederen i mange saker for å få effektivitet, men et styre gir økt trygghet både for lederen og ansatte.
Styreleder bør ikke være identisk med daglig leder. Enhetlig ledelse innebærer etter mitt syn at styreleder må hentes utenfra. Dette kan gi store fordeler hvis det kombineres med et godt mandat (sikre forskningsmessig frihet, ivareta universitetets interesser utad, tilrettelegge for eksternt finansiert forskning o.l.). Selvsagt kan det fremstilles som at universitetet vil bli styrt utenfra. Jeg har tillit til at når saker fremlegges for styret av en valgt og tilsatt rektor, så vil fremleggene ha stor tyngde. Hvis ikke styret finner fremleggene tilfredsstillende, er vi ikke tjent med at de blir vedtatt. På fakultetsnivå vil styreleder fra et annet fakultet eller utenfra kun gi fordeler slik jeg ser det.
Det er statens legitime rett til å bestemme hvor mye ressurser staten vil bruke og til hva. For å slippe unna detaljstyringen gjennom byråkratiet og gjenvinne forskningsmessig frihet, mener jeg det er den beste løsning at styret, med ekstern styreleder, overtar det ansvar Kongen i statsråd hadde før forandringene i 70-årene: Å tilsette ledere, bestemme hvilke områder universitetet skal forske på og sikre forskningens frihet.
Tore R. Jørgensen | 
