LESERBREV

Kvalitetsreformen og Bologna-prosessen (2.3.03, 21:59)

Studentavisa Universitas refererer i et oppslag 26. februar til et foredrag jeg har holdt om internasjonale utfordringer i høyere utdanning, der jeg bl.a. ga uttrykk for at den norske kvalitetsreformen neppe kan stille lavere krav om fordypning enn hva som blir anbefalt i Bologna-prosessen. Det vedstår jeg meg. Men det er intet grunnlag for den konklusjon Universitas trekker - at de nye masterprogrammene ved Universitetet i Oslo kanskje må avvikles nesten i samme øyeblikk som startskuddet går. Selv har jeg overhodet ikke kommentert UiOs masterprogrammer.

Bologna-prosessen er en samarbeidsprosess med det ambisiøse siktemål å utvikle et felles europeisk rom for høyere utdanning, men det er ingen EU-prosess der beslutningen blir tatt av overnasjonale organer. Hvert enkelt land bestemmer selv hvor langt man vil tilpasse seg en felles mal. Diskusjonen om bachelor- og mastergrader går fremdeles høyt i mange land og vi kan bare gå ut fra at det fortsatt vil være forskjeller både når det gjelder studielengde, foredypning og studieorganisering. Det er også et klart ønske om å bevare det språklige og kulturelle mangfoldet i Europa.

I mitt foredrag for Nasjonalt råd for lærerutdanning som Universitas viser til, fortalte jeg hvordan prosessen har ledet til en felles forståelse av bachelorgraden. Det var bred enighet på Bologna-prosessens ministermøte i Praha i 2001 om at slike grader kan ha så vel akademiske som yrkesorienterte studieveier - varigheten kan være tre eller fire år.

Også den fireårige lærerutdanningen vil påvirkes av Bologna-prosessen gjennom endringene i gradsstrukturen. Ut fra den avklaring som ble gjort om bachelorgraden i Praha-kommunikeet, vil nok norsk fireårig lærerutdanning internasjonalt oppfattes som en bachelorgrad - en plattform for en mastergrad ved en norsk eller utenlandsk institusjon for de som måtte ønske det. Hvor lang tid vil det ta for å oppnå en mastergrad på grunnlag av en fireårig lærerutdanning?

Jeg sa i foredraget at prosessen hittil er kommet forholdsvis kort når det gjelder mastergraden - simpelthen fordi drøftingene om mastergraden må bygge på de foregående avklaringene om bachelorgraden. I oktober i fjor forelå en gjennomgang av mastergrader som enten eksisterer eller er under utvikling, og utrederens konklusjon var at slike grader normalt krever fullførelse av fem års fulltidsstudier, dvs. 300 studiepoeng "of which at least 60 should be obtained at the graduate level in the area of the specialisation concerned".

Utredningen vil bl.a. være grunnlag for et internasjonalt seminar om mastergrader i mars og en drøfting i European University Association i mai. Først deretter vil mastergradene bli tatt opp på Bologna-prosessens ministerkonferanse i september. Der vil også vår egen statsråd være til stede og ganske sikkert delta aktivt i diskusjonen. Hun vil sikkert også ha i tankene at en norsk lærerutdanning ikke uten videre kan utvides til en mastergrad med et års ekstra studium.

Norge er på mange måter i forkant av utviklingen i Bologna-prosessen; vi startet tidlig med Mjøs-utvalgets utredningsarbeid. I juli i fjor fastsatte Utdannings- og forskningsdepartementet forskrift om krav til mastergrad og det er selvfølgelig den som ligger til grunn for UiOs mastergradsprogrammer. De fleste programmene vil ha et omfang av 120 studiepoeng og skal da enten ha en fordypning av minimum 80 studiepoengs omfang eller en integrert utdanning av 120 poengs omfang innenfor fagområdet for mastergrad. Det skal inngå et selvstendig arbeid tilsvarende minst 30 studiepoeng. Jeg tror at norske mastergrader etter et slikt opplegg full ut vil bli anerkjent i det europeiske utdanningsrommet.

Forskriften åpner imidlertid også for mastergrader basert på 5 års sammenhengende studier (for eksempel tannlegestudiet) og her gjelder ikke de samme kravene til fordypning og selvstendig arbeid. Det er ingen eksplisitte krav til fordypning og det holder med 20 poengs selvstendig arbeid - selv om departementet har sett det som ønskelig med 30 poeng også her.

Forskriften åpner også for erfaringsbaserte mastergrader av 90 eller 120 studiepoengs omfang. Her er det heller ingen eksplisitte krav til fordypning, men det selvstendige arbeidet er normert til 30 poeng. Forskriften tillater også at tidligere etablerte mastergrader av mindre omfang enn de nye (de fleste er engelskspråklige!) tillates videreført uten endringer.

Universitets- og høgskolerådet har påpekt at denne type mastergrader ikke uten videre vil være i tråd med kvalitetsreformen og uttalt at Norge ikke bør fastsette formelle gradskrav som er lavere enn kravene for tilsvarende grader i land det er naturlig å sammenlikne seg med.

I en samarbeidsprosess mot et felles mål bør kanskje også den flinkeste gutten/jenta i klassen være villig til å justere sine oppfatninger.

I den videre diskusjonen fram mot ministermøtet i september vil vi få god anledning til å sammenlikne oss med andre. Så får vi se om ministrene finner et felles ståsted når de møtes.

Per Nyborg,
Seniorrådgiver, Universitets- og høgskolerådet (UHR)