- Norge har antiintellektuell kultur (18.3.03, 10:50)

Tretten forskningssenter i Norge får fra og med i år penger fordi forskningen deres er "fremragende". Kritiske røster spør imidlertid om hva som skjer med det store flertall forskere som faller utenfor Forskningsrådets definisjon.

Professor Knut Holtan Sørensen mener at norske politikere tenker for kortsiktig når det gjelder forskning.

- Vi må være forsiktige med bruk av sportsmetaforer når vi snakker om vitenskapelig arbeid. Skal man få gode resultater må man samarbeide. Det går an å bli god i forskning, men man kan ikke si at noen er "best". Norske politikere støtter ikke forskning for forskningens egen skyld. De vil telle premier internasjonalt, og det blir for snevert, mener professor Knut Holtan Sørensen ved NTNUs Institutt for tverrfaglige kulturstudier.

Bekymret for finansieringen
Finansieringen av spesielt utvalgte sentra for forskning var tema for et debattmøte som Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Norges tekniske vitenskapsakademi arrangerte mandag kveld.

Knut Holtan Sørensen la vekt på at han ikke er spesielt imot finansieringssystemet der enkelte flinke grupper blir satset ekstra sterkt på av Forskningsrådet. Men han er bekymret for at satsningen på universitetene generelt er for dårlig.

- Kulturen i Norge er antiintellektuell. Vi verdsetter ikke kunnskap her i landet, og da tenker jeg spesielt på den kunnskapen som ikke umiddelbart er nyttig. Tankegangen er kortsiktig. Man glemmer at den viktige forskningen ofte først kommer til sin rett mange år i ettertid, mener Holtan Sørensen, som ikke bare tenker på den finansielle siden av saken.

Akademikere uten status
- Det eksisterer en særnorsk forakt for det akademiske. Kroppsarbeid, svette og skitt under fingrene har nordmenn respekt for, men det aldri har vært noe særlig stas å si at man er akademiker. Nansen huskes for at han gikk på ski over Grønland, ikke for sitt vitenskapelige arbeid. Kunnskapsproduksjon verdsettes rett og slett ikke, mener professoren, som hevdet at når man får mer fremragende forskning i utlandet så henger det opplagt sammen med at utenlandske forskere får "fremragende" mye mer penger å rutte med.

Mange av NTNUs professorer var å se blant tilhørerne under debattmøtet om fremragende forskning.

Norges Forskningsråd plukket i fjor høst ut tretten Sentra for Fremragende Forskning (SFF) blant 131 søkere. Sentrene får en spesialpott på 200 millioner kroner årlig på deling. Pengene setter dem blant annet i stand til å leie inn folk til å ta seg av undervisningen, slik at forskerne kan konsentrere seg nettopp om forskningen. Spesialpotten utgjør ca fem prosent av Forskningsrådets samlede budsjett.

- Lær av Danmark
Tre av de utvalgte sentrene hører til NTNU, nemlig "Centre for Ships and Ocean Structures", "Centre for the Biology of Memory", og "Centre of Quantifiable Quality of Service in Communication".

Rigmor Austgulen, professor i medisin ved NTNU, satt i hovedstyret i Forskningsrådet da sentrene ble opprettet:

- Mange er misfornøyd med at man satser så sterkt på de flinkeste. Hvis alle pengene går til de fremste forskerne, vil forskningsmiljøene rundt dem tørke bort i et lite land som vårt. Dessuten risikerer man at de rare og originale ideene ikke stimuleres, mener Austgulen, som håper man lærer av erfaringene som Danmarks Grundforskningsråd har gjort.

- Karisma er viktig
De startet med satsingen på sine "Centres of Excellence" for ti år siden, og opplevde etter noen år at de utvalgte sentrene ble for stasjonære. De utviklet seg ikke gjennom tverrfaglig samarbeid. Dermed begynte Grundforskningsrådet etter hvert å stille krav om sosial flinkhet for å stimulere til nytenkning og bruk av innovative ideer fra miljøer utenom sentrene.

- Det er viktig å skape engasjement og entusiasme for forskningen. Derfor fremhever vi betydningen av at senterlederen er en karismatisk personlighet som kan stimulere til en slik stemning på våre sentra. Og i dag strømmer studentene til sentrene som fluer til fluepapiret, fremhevet direktøren i Danmarks Grundforskningsråd, Ole Fejerskov.

Tekst og foto: Trond Ola Tilseth