LESERBREV

Gapestokk for lærere og minste motstands vei for studentene (19.3.03, 22:24)

Anvendt på en klok måte kan så vel internett som markedsmekanismen brukes til å heve undervisningskvaliteten ved universitetene. Omvendt kan malplassert markedstenkning og ukritisk bruk av virtuell kommunikasjon føre til resignasjon og fremmedgjøring. Et av de klareste eksemplene på det siste er web-siden "Pick-a-Prof" (velg en professor/lærer) som er referert i Universitetsavisa 19. mars ("Nei til gapestokk på nettet").

"Pick-a-Prof" tilbyr to tjenester: For det første anonyme studentvurderinger av faglæreres arbeidsmengde, forelesningsstil, og eksamenstyper. Og for det andre, oversikter over karakterfordelingen i ulike kurs. Databasen omfatter 50 offentlige universiteter i USA, og er den logiske videreføringen av Under Dusken sine årvisse oppslag om strykprosenter ved ulike NTNU-fag og de uoffisielle studiehåndbøkene som lages av studenter ved britiske universiteter for å advare mot lærere og kurs som er krevende eller holder lav kvalitet.

Det springende punkt er om internettsteder med ovennevnte fokus er bidrag til bedre undervisningskvalitet, eller om det vil utdype den tendensen vi klart ser i masseuniversitetets tidsalder til at mange studenter velger minste motstands vei, og er langt mer villig til å kritisere undervisningen enn de er til å ta fatt i sitt eget ansvar for læring og sine mindre enn gode studievaner. Slik jeg ser det pleier "Pick-a-Prof" først og fremst sistnevnte tilbøyeligheter: Kritikerne får anledning til å opptre med full anonymitet. Vi har heller ingen mulighet til å stadfeste om oppfatningene er basert på ryktebørs eller på faktisk og full deltakelse i undervisningen; på en uhildet vurdering av lærere eller på skuffelse over eget eksamensresultat; på mangler ved undervisningen eller mangelfull egeninnsats fra studentenes side.

Det vi trenger er snarere arenaer for gjensidig og forpliktende vurdering av samtlige implisert i læringsprosessen (studenter, lærere og studentassistenter). Ansiktsløs "kommunikasjon" og informasjonsbanker som legger opp til spekulasjon i lette studiepoeng, er åpenbart ikke en vei til høyere studiekvalitet. Gapestokkaspektet ved denne typen internettside er dessuten bare egnet til å svekke lærernes autoritet. Heller ikke dette er forenlig med høy studiekvalitet.

Om universitetslærerne gjøres til gisler for anonyme studenters mishagsytringer og inflasjonsdrivende karaktersammenstillinger, hvem skal da ta ansvar for den faglige og pedagogiske kvaliteten på læringsarenaene? Ikke studentene, fordi de mangler den faglige kompetansen, og fordi mange er mer opptatt av å bestå eksamener, enn de er villige til å påta seg det slit som er del av reelle læringsprosesser. Det vi trenger er arenaer der lærere og studenter kan møtes ansikt til ansikt og utveksle erfaringer og råd - basert på lærernes genuine interesse for studentenes læring, og god egeninnsats og faglig nysgjerrighet fra studentenes side. Anonyme og enveiskjørte internettkanaler med stort uthengsingspotensiale innfrir overhode ikke de krav vi må stille til en slik arena.

Jeg er positiv til å ta internett i bruk som et av flere midler for å heve studiekvaliteten. Men "Pick-a-Prof" er et magert og kontraproduktivt bidrag i så måte. Først og fremst fordi studenter gjøres til ansiktsløse kritikere og uansvarlige spekulanter i billige studiepoeng, og fordi faglærerne ranes for den autoritet de trenger for å fungere effektivt. "Pick-a-Prof" deler to av reklamens mest usympatiske trekk: Den frir til studentenes verste tilbøyeligheter, og ironiserer over noen som ikke selv får komme til orde (uthengte lærere).

Jeg har tillit til de som arbeider med Kvalitetsreformen ved NTNU og har ingen tro på at vi vil lage en gapestokk og sladrespalte i Kvalitetsreformens navn. Som medlem av Styringsgruppen for Kvalitetsreformen skal jeg gjøre mitt til at dette ikke skjer. Derimot er det viktig at vi samler og systematiserer de mange praksiser som råder ved NTNU om iscenesetting av læring, evaluering, og samspill mellom lærere og studenter. Her kan internett tas i bruk. NTNU bør lage en egen portal som en inngangsport til universitetets mange læringspraksiser. Her hører også offentliggjøring av seriøse evalueringer av læringsopplegg hjemme. Her kan vi få på plass et "Forum for bedre læring" der erfaringer fra ulike læringsarenaer og ideer til hvordan læringsarenaene kan forbedres, drøftes under fullt navn og ansvar. Dette er bare et av flere steder der lærere og studenter kunne møtes i konstruktiv dialog.

Viktigere er likevel det som skjer lokalt på fakulteter og institutter. For å sikre en fortløpende justering av læringsopplegg må det beste ved det referansegruppesystemet som lenge har blitt praktisert ved de teknologiske fag komme på plass andre steder ved NTNU. Referansegruppene er et antall studenter og lærere som kommer sammen en gang eller to i semesteret for å diskutere erfaringer med undervisningen. Jeg ser for meg at NTNU som ledd i arbeidet med innføring av Kvalitetsreformen kan vedta minimumskrav for hvordan et fortløpende evalueringsregime for undervisning og læring skal se ut ved NTNU. Utover dette må det gis rom for lokale og fagspesifikke tilpasninger.

Jeg sier gjerne til mine studenter at jeg satser på dem om de satser på seg selv qua studenter og nysgjerrigperer. Vi må ikke skape internettbaserte informasjonsmonstre som oppløser denne type gjensidig forpliktende kontrakter. Samtidig må vi ha en beredskap som fanger opp lærere som åpenbart ikke fungerer. Instituttledere må gis og ta et tydeligere ansvar for å trekke opp bunnen i den undervisning instituttene leverer. Ofte handler det om bruk av relativt enkle midler. Det kan for eksempel handle om at faglærerens selvpålagte enetaler erstattes med godt strukturerte studentfremleggelser. Dette gjør ikke bare undervisningen mindre sårbare for faglærers pedagogiske talent og dagsform, men bidrar dessuten til studentaktivisering og til å gi innhold til at studentene skal ta mer ansvar for egen læring.

Kanskje må vi som lærere se oss selv mer som tilretteleggere av læringsarenaer, enn som forelesere. Studenten må på sin side se seg selv mer som deltaker, enn som passiv tilskuer. Det er i skjæringspunktet mellom disse to oppgraderte rolleoppfatningene at det gode møte mellom lærer og student skjer. Innimellom så det riktig gnistrer.

Gunnar Fermann,
leder av Forskerforbundet NTNU