LESERBREV

Fagforeningsledere: Styret er NTNUs primære ledelsesproblem (30.3.03, 14:40)

I kvalitets- og effektivitetsforbedringens navn har styret ved NTNU satt en foreløpig nedre grense for kollegial medbestemmelse ved universitetene i Norge: På tvers av anbefalingene fra arbeidstakerorganisasjonene, mange fakulteter og ansatte ved NTNU, har styret - uten formell dissens - gått inn for å avvikle fakultet- og instituttstyrene. Styret vil også frata universitetsbefolkningen retten til å velge rektorat og dekaner.

Det som gjenstår å avvikle av formell medbestemmelse, skal diskuteres i styremøte 1. april. Blant disse sakene er kompetansekrav til og rekruttering av tilsatte ledere, og hvordan man etter hvert også kan avvikle de ansattes mulighet til å velge sine egne instituttledere.

Når historien om nedleggelsen av medbestemmelseskanalene ved NTNU skal skrives, er det hva de ansattes og studentenes representanter har tillatt skje og gitt sin formelle tilslutning til, som vil stå igjen. Om de har stemt av personlig overbevisning eller latt seg overtale av de eksterne styrerepresentantene for å oppfylle styrets selvpålagte krav om enstemmige vedtak, vil ikke ha stor betydning for andre enn dem selv. For det er resultatet som teller, og det kan leses slik: Ikke på noe tidspunkt i etterkrigstidens universitetshistorie har så få fratatt så mange kolleger, arbeidstakere og studenter så mye medbestemmelse som det NTNU-styret nå er i ferd med å gjøre. Det er intet mindre enn en avvikling av universitetsdemokratiet vi er vitne til.

Rektor tar store sjanser
Noen annen lesning av vedtaket er bare mulig for de som har vedtatt det, og må forsvare det. Rektor Eivind Hiis-Hauges forsikring om at vedtaket er et ”kompromiss”, er like fremmedgjørende som vedtaket selv, og bare egnet til å tåkelegge at hans pragmatiske tilpasningslinje i styret har spilt fallitt. Han har i mangt forhandlet fra seg arvesølvet, forberedt overgangen til særlovselskap, og fått usikre løfter om økt handlingsrom tilbake. Vi har en rektor som tar store sjanser på NTNUs vegne.

Vi burde ant hva som ville komme da det samme styret i sin uutgrunnelige klokskap nedla papirversjonen av Universitetsavisa (UA) for å spare én million kroner. Istedenfor å lese internavisa i lunsjpausen, på bussen eller i TV-stolen, leses den nå på pc-skjermen i arbeidstiden! Nå mer enn aner vi at styrets struping av universitetsdemokratiet vil berede grunnen for statsråd Kristin Clemet i Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) sine visjoner for det markedsfinansierte universitet. Dette vil kreve større disiplinering, kontroll og ensretting av den skapende og kreative del av universitetsbefolkningen. De eksterne styremedlemmene arbeider hardt for å få et NTNU som kan styres gjennom direktiver.

Langt mindre har de forstått hvordan kvalitetshevning og effektivitetsforbedring oppnås i en kunnskaps- og kulturinstitusjon som universitetet. NTNU-styret har langt på vei vedtatt en tradisjonell bedriftsmodell for styring og ledelse som er lite egnet i organisasjoner der kapitalen sitter mellom ørene til medarbeiderne, og der toppkompetansen befinner seg i bunnen av organisasjonskartet. Når man i en slik organisasjon lager enveiskjørte styrings- og medvirkningskanaler (top-down), oppnår man ikke bare at høyt kvalifiserte medarbeidere blir frustrerte, resignerte og fremmedgjorte. Styret avskjærer seg dessuten fra mye av den informasjon, frimodighet og de faglige korrektiver det trenger nedenifra for å treffe fornuftige beslutninger.

Sensasjonell uttalelse fra styremedlem
Istedenfor å spørre hvordan medbestemmelse i enda sterkere grad enn i dag kan bidra til høyere forskningskvalitet og mer effektiv gjennomstrømning av studenter, ser styret formell kollegial medbestemmelse som et styringsproblem. Det er en gåte for andre enn styret selv hvordan kompetente og kreative miljøer skal mobiliseres til nye høyder ved å umyndiggjøres.

Vi har fått et styre som primært er opptatt av å lytte til ekkoet av sin egen stemme og signalene fra den politiske ledelse i UFD. Tydeligst ble dette demonstrert på siste styremøte av Christian Thommesen som erklærte at han la ”prinsipielt liten vekt på høringsrunden”. At han med denne uttalelsen satte noen av de interne styrerepresentantene i forlegenhet, syntes ikke å falle ham inn. Uttalelsen er intet mindre enn sensasjonell i lys av at NTNU-styret seks uker i forveien hadde invitert fakultetene og arbeidstakerorganisasjonene til en ”bred høring”. Det var tydelig at høringsrunden bare var ment å skulle gi prosessen et skinn av legitimitet. Glansen er herved dementert.

Men det er verre enn dette. Den samme Thommesen har gjort det klart at de eksterne medlemmene av styret ”ikke er opptatt av” at NTNU skal ha ”vitenskapelig ledelse”. Dette betyr at de vil arbeide for at de vitenskapelige kravene til eksterne styremedlemmer, styreleder, rektor, dekaner og instituttledere skal settes lavest mulig. Dette vil være en gavepakke til ledere som ikke ser forskjell på en privat bedrift og et universitet, men være et dødsstøt mot universitetet som en frimodig og kreativ arena i samfunnet. Vi vil kunne få ledere som har svak forankring ved NTNU og liten tillit hos medarbeiderne, og som er mer opptatt av å sette spor etter seg, enn de behøver å leve med sine feilgrep. Åremålstilsatte ledere kan være flinke til å knuse egg, men behøver ikke leve med konsekvensene av at omeletten de har laget er svidd.

Norges mest omorganiserte universitet
Det hjelper heller ikke på tilliten til styret at Karl Glad får seg til å si at det knapt har skjedd noe ved NTNU under hans forrige periode i styret. Det er den samme Glad, rektor har sagt han kan se for seg som styreleder. Har det virkelig gått Karl Glad hus forbi at NTNU er Norges mest omorganiserte universitet, at vi konkurrerer godt om studentene og på forskningsmarkedet, og er i ferd med å få på plass en omfattende kvalitetsreform? For å nevne noe.

Dersom styret fastholder at de vil innføre enhetlig toppledelse, har UFD overfor Høgskolene i Østfold og Buskerud krevd at de må ta eksternt styreflertall med på kjøpet. Med fare for at dette styreflertallet har like liten respekt for og innsikt i universitetets virksomhet som de eksterne medlemmene av NTNUs styre viser i dag, er det en meget uheldig byttehandel. Modige og kloke medlemmer av styret må nå gripe anledningen og reversere styrets intensjonsvedtak. Det NTNU trenger er først og fremst en faglig og kollegialt forankret ledelse. Om vi må leve med en dobbel ledelseslinje på øverste nivå, er dette langt å foretrekke fremfor eksternt styreflertall.

I motsatt fall har styret gjort seg selv til NTNUs største styringsproblem. For styremedlem-mene gjenstår det to måter å gjøre seg selv til en del av løsningen. De kan snu i tide, eller nedlegge sine verv. Uten medarbeidernes tillit - de samme medarbeiderne som har den daglige kontakt med markedet og NTNUs brukergrupper - har styret malt seg selv inn i et hjørne. Styret har fullstendig undervurdert de negative effektene av å umyndiggjøre medarbeiderne ved NTNU.

NTNU brukes som brekkstang
Det er ikke noe tilfeldig over det som skjer ved NTNU. Det er ledd i en styrt, større og vel planlagt prosess der den politiske ledelsen i UFD vil øke kravene til at universitetene skal ha større egeninntjening. Det viktigste grepet for å få til dette er å omgjøre universitetene til særlovselskaper. Dette vil bety at den vitenskapelige innsatsen vris fra grunn- til oppdragsforskning, at det oppstår et sterkt press i retning av å innføre studieavgifter, og at verdien av arbeidstakernes opptjente pensjonsrettigheter reduseres.

Det skal ikke mer til enn at Clemet får sine regjeringspartnere og FrP med på et vedtak i forlengelsen av anbefalingen til det politisk håndplukkede utvalget som er nedsatt for å utrede spørsmålet om universitetenes organisasjonsform. Om KrF går imot at universitetene pålegges å bli særlovselskaper, vil plan ”B” for statsråden kunne være å få nølende utdannings- og forskningspolitikere med på at universitetene selv skal velge organisasjonsform.

Det er nettopp ved en slik eventualitet at NTNU vil kunne bli den viktigste brikken i Clemets strategi: Fordi rektor ser særlovselskapsformen som en måte å øke NTNUs handlefrihet; fordi det nåværende NTNU-styret kan finne på å akseptere UFDs forutsigelige krav om eksternt styreflertall som betingelse for å godkjenne den styrets ledelsesmodell det nå har gått prestisje i å forsvare; og fordi det UFD-utpekte styreflertallet ikke vil nøle med å vedta særlovselskap om saken kommer på styrets bord. Over statsbudsjettet vil UFD kunne sørge for at de andre universitetene gjør det ”rette” valg av organisasjonsform.

Om rektor får de virkemidler han ønsker seg, gjenstår å se. Han kan like gjerne ende opp med å ha skaffet seg to herrer istedenfor én: Et departement som reduserer sitt finansieringsansvar uten å gi fra seg vesentlig kontroll over NTNU, og et marked som vokser saktere enn det antall aktører som skal beite på det. Det kan ikke utelukkes at Statsbygg sitt forslag om å overta råderetten over universitetenes eiendommer, er politisk klarert og inngår i et større spill.

Slaget står ved NTNU – nå!
Helt sikkert er det derimot at særlovselskapsformen er en invitasjon til at myndighetene skal bruke relativt mindre penger på universitetssektoren. Dette vil være et definitivt farvel til Norges mulighet til å komme seg opp på et middels OECD-nivå når det gjelder forsknings-investeringer. Kulturen og strukturen i norsk næringsliv er for kortsiktig og ensidig til å fylle gapet etter stagnerte offentlige bevilgninger. Imens investeres hundrevis av milliarder av den norske oljeformuen i innovative selskaper og institusjoner i andre land.

Angrepet mot det offentlige ansvaret for forskning og høyere utdanning skjer dypest sett fordi Norge ikke er en kultur- og forskningsnasjon av første rang. I en selvbevisst nasjon ville universitetenes fremtid og funksjon i samfunnet være verdt en regjeringskrise. I Norge er det dessverre helt utenkelig at dette skal gjøres til gjenstand for kabinettspørsmål og mistillitsforslag.

Vår analyse peker mot at slaget om universitetsdemokratiet, offentlig ansvar for forskning, og lik rett til høyere utdanning kan bli avgjort ved NTNU. De første til å kalle denne type scenarier for svartmaling, er de som deltar mest aktivt i å realisere dem.

All vår oppmerksomhet er rettet mot NTNU-styret 1. april: Mot studentrepresentantene, som nå bør se at en avvikling av universitetsdemokratiet er et steg på veien til det markedsfinansierte universitet og innføring av studieavgifter ved NTNU; Mot de ansattes representanter, som bare kan gjenvinne sine kollegers tillit om de snur; og mot de eksterne styremedlemmene, hvis bruk av stedfortredende argumenter og mangelfulle innsikt i elementære mål-middel sammenhenger aldri slutter å forundre oss.

Gunnar Fermann, leder av Forskerforbundet ved NTNU
Bjørn Skallerud, leder av Norske sivilingeniørers forening ved NTNU