|
LESERBREV Tore R. Jørgensen: Klar tale om uklarhet
(21.5.03, 19:03) Statssekretær i UFD, Bjørn Haugstad, gir en klar og utvetydig begrunnelse i Universitetsavisa for hvorfor departementet ikke ønsker å innføre enhetlig ledelse på toppnivå ved NTNU. Årsakene kan spores tilbake til hva blant annet
jeg har påpekt i tidligere debattinnlegg: "Demokratiseringen" på 70-tallet ga seg to utslag for ledelse og styring av universitetene.
1. Det ble indre demokraktiske organ til erstatning for det opplyste professorveldet (embetsmannsveldet).
2. Sentrale politiske organ (Stortinget via departementet) tok mer "demokratisk" overordnet kontroll og styring over det embetsmennene tidligere var gitt myndighet og tillit til å iverksette.
Haugstad har et poeng...
Universitetet ble gitt indre "demokratisk" frihet (1) innen rammene av "demokratisk" gitte retningslinjer (2). I følge Haugstad har Storting og departement åpenbart ikke tillit til at de valgte organ etter 1 vil være lojale overfor 2. Han sier;
"NTNU foreslo et internt flertall i NTNUs styre, som ikke kan instrueres fra departementalt hold. Det er greit nok, men når rektor blir tatt ut av styret, og plassert som en slags administrerende direktør, uten noen direkte, tydelige linjer til departementet, så ville intruksjonsmyndigheten mildest talt ha blitt utydelig. Rektor måtte jo i en slik løsning først og fremst ha forholdt seg til styret. Departementet ville da ha blitt stående uten noen klar instruksjonsmyndighet overfor NTNU. Denne løsningen var vi på mange måter lovpålagt å si nei til, slår Haugstad fast."
Haugstad gir i sin uttalelse indirekte begrunnelsen for hvorfor dagens delte ledelse (U.dir - Rektor) er vanskelig. Det er et strukturelt og politisk problem. Hvem har departementet instruksjonsmyndighet over i dagens situasjon? Hva gjør at en enhetlig ledelse i følge departementet skaper uklare, og ikke klare, ansvars- og myndighetsforhold?
Det valgte styret og Rektor har begrenset myndighet og tillit i dag.
Departementet har instruksjonsmyndighet over Universitetsdirektøren og har utstyrt stillingen med tillit og fullmakter til å påse at NTNUs styre og Rektor følger de bestemmelser Storting og departement gir.
U.dir. skal ikke først og fremst forholde seg til styret, men til departementet.
Slik sett er Universitetsdirektør overordnet og selvstendig i forhold til Styret i mange saker. Det gir klare ansvarsforhold for departementet.
Styrer gjennom universitetsdirektøren
NTNUs Rektor og Styre leder NTNU med påholden penn - og det er Universitetsdirektøren som holder i pennen på vegne av departementet. Slik har det vært i ca. 25 år med varierende konfliktnivå avhengig av hvilke personer som har hatt stillingene. Den etablerte universitetskulturen har holdt forskning og undervisning i gang, mens de politiske aktører har tatt mer og mer kontroll (myndighet, men uten ansvar for forskning og undervisning).
Dagens departement har som nevnt ikke tillit til at valgte organ ved universitetet vil være lojale, eller at de vil la seg instruere. Det uttrykker heller ingen tillit at de vitenskapelig tilsatte har evne og vilje til å utføre sin misjon uten styring. De vil enten ha en Universitetsdirektør eller eksterne styremedlemmer som de kan instruere. Det er vel ingen grunn til å tro at SV, Ap eller FrP har mer tillit og vil ønske mindre "demokratisk" sentral styring av universitetene.
Sovjetmodell?
Det ser ut til å bli mer og mer detaljstyring gjennom økonomiske virkemidler, som mål og resultatorientert budsjettering og tilhørende "telling og betaling" av alt som kan telles. Ved opprettelsen av det fantastiske IT-senteret på Fornebu var mistilliten til dagens universitet klart uttrykt. Politikerne sier til stadighet at vi skal utsettes for internasjonal konkurranse (som om ikke det har vært tilfelle tidligere). Det er vel derfor de bruker store ressurser til å finansiere universitet i utlandet, blant annet i Australia.
På en måte forstår jeg departementet. Når en leser uttalelser fra fagforeningene og noen ansatte, nå senest fra Utdanningsforbundet, kan en få inntrykk av at universitetenes ansatte er mest interessert i medbestemmelsen som sådan (for å ivareta sine arbeidstaker-rettigheter). I liten grad har man uttrykt at frihet er det som best fremmer kvalitet, nyskaping, kreativitet, innsats mm. slik at man får gode universitet. Det er mulig borgerlige politikerne vil beskytte universitetene fra å bli "overtatt" av politiske aktivister og sikre seg at den gode forskningen blir prioritert...
Det blir imidlertid vanskelig å konkurrere internasjonalt med styresystem som ser ut til å være kopiert fra Sovjetstaten. Der var det som kjent delt ledelse og følgende systemfeil: Når det var uenighet mellom de faglig kompetente og de uten kompetanse (partiet) var det de inkompetente som bestemte.
Tore R. Jørgensen | 
