Student i fransk lekegrind (25.5.03, 23:36)

PARIS: Språk, opplevelse og utenlandserfaring er vanlige argumenter for å ta et studieår utenfor Norge. NTNU-studenten Eivind Nagell valgte Frankrike fordi de har så fine steiner der.

Selv om skolen hans - École d'Architecture - ligger i Paris, er det i Fointainebleauskogen, en times biltur utenfor den franske hovedstaden, at 28-åringen tilbringer kvalitetstiden sin. Skogen er kjent over hele verden blant dem som driver med klatring på kampesteiner, eller buldring, som utøverne selv kaller denne aktiviteten.

Eivind Nagell lever det glade liv på buldresteinene i Fonatainebleau.

Livet er steiner i skogen
- Hadde det ikke vært for buldringen, hadde jeg ikke studert i Paris, innrømmer Eivind Nagell, mens han drar en tannbørste over en av de store steinene som ligger strødd rundt omkring i den 20.000 mål store Fontainebleauskogen. Tannbørsten skal sørge for å bedre friksjonen på steinen, hvorpå tusener av klatrere har etterlatt en blanding av magnesiumkarbonat og svette.

- Pussingen av håndtakene er nesten som en seremoni. Mange bruker like lang tid på å forberede steinen som på selve klatringen, smiler arkitektstudenten.

Klatrekos
Selv har han et helt utstyrsskrin med forskjellige remedier som skal få marginene over på hans side: Tannbørster, sandpapir for huden, en stor klut som han slår på steinen med, og en lang stang med en pussekost på.

Han stikker hendene i kalkposen og setter i gang med å klatre på steinen han nettopp har klargjort. Høyre hånd griper om et glatt gulnet håndtak to meter oppe, mens beina plasseres på to usynlige prikker like over bakken. Så sender han kroppen sin i en bue oppover slik at han når en tynn list med venstre hånd. Fingrene presser seg rundt håndtaket, før han trekker beina etter seg, tar sats og flytter høyrehånda opp til kanten av steinen. Deretter lemper han beina over kanten, for å få hele kroppen oppå toppen.

- Skikkelig kult problem, sier Nagell, før han rusler ned på baksiden av steinen, drar opp en pakke Drum, og ruller seg en sigarett.

Ulike vanskelighetsgrader
- Kosen er viktig når man er ute og buldrer, smiler han, og setter seg på madrassen ved siden av sin svenske kjæreste og medstudent Sofia.

Kaffen i espressokanna har allerede begynt å boble lystig over gassblusset. Fra plassen sin kan de to nyte synet av andre buldrere som bruker Fontainebleauskogen til lekeplass. Amerikanere, japanere, trøndere og franskmenn rusler rundt i skogen utstyrt med madrasser, kalk og dørmatter for å leke seg på steinene. Buldreproblemene er gruppert etter vanskelighetsgrad og markert med nummer i farger. En gruppe kan inneholde 50 problemer og er arrangert som en slags sirkeltrening.

Vanskelig å sitte på en mørk forelesningssal med så fine lekemuligheter i skogen, synes Eivind Nagell. Her får han starthjelp av en annen nordmann, Oscar Hovde.

Steinbevegelser
- Dette er jo en lek, men etter hvert blir buldringen også en livsstil. Atmosfæren her i skogen er helt fantastisk. Du treffer utrolig mange forskjellige folk. Noen av dem som kommer til Fontainebleau er bare opptatt av å gå harde bulder, mens andre synes selve bevegelsen på steinen, eller det å komme seg opp på så mange steiner som mulig, er like viktig som vanskelighetsgraden, forklarer Eivind.

Han peker på en kar i syttiårene som rusler rundt i klatresko med en dørmatte i hendene. Den eldre mannen legger matten sin foran en stein, tørker sanden av klatreskoene, og tilsynelatende uten å bruke krefter, svinger han seg opp på det fire meter høye bulderet.

- Det der er en bleaussard, en veteran i Fontainebleauskogen. Her har de holdt på med denne sporten i mange årtier før den kom på moten i Norge, forklarer 28-åringen.

…men egentlig er han student
Det er på École d'Architecture de Paris at Eivind Nagell tar fjerdeåret av utdannelsen sin. Arkitektstudenten håper å få et godt resultat, men innrømmer at motivasjonen sitter langt inne i blant.

- Jeg følger ikke like mange kurs som de vanlige franske studentene. Å sitte i en mørk forelesningssal og høre om Ludvig den 14s monumentalarkitektur kjennes ikke direkte meningsfullt når man har muligheten til å oppdage en by som Paris. Eller buldre i Fontainebleau…

Tekst og foto: Trond Ola Tilseth