Arne Byrkjeflot: En proletar vender hjem (7.8.03, 13:37)

Arne Byrkjeflot (52) var akademikeren som proletariserte seg. Nå er han proletaren som akademiserer seg. Han har hatt "studiepermisjon" siden 1974.

Akademias lengste sommerferie? Neida, stud.siv.ing. Byrkjeflot gjorde bare som en hel del andre unge akademikere på syttitallet: Han proletariserte seg.

Arne Byrkjeflot (52) – proletar par excellence – tar opp igjen siv.ing.-studiet etter "studiepermisjon" på 29 år!

I motsetning til mange av sine samtidige, tuslet han ikke tilbake til den akademiske folden etter noen harde år på gølvet. Inntil nylig forble han trofast mot Lilleby Metall. Nå er driften der innstilt på ubestemt tid, og Byrkjeflot vil finne noe annet å gjøre.

Oppgaven som forsvant
– Avdeling for teknisk fysikk het det den gangen, sier Byrkjeflot om studieplassen sin. Han er ikke sikker på hva det heter nå. Han har søkt om å få ta opp igjen diplomoppgaven som nesten ble ferdig i 1974. Hvor lang tid det vil ta, og hvor mange emner han eventuelt på ta om igjen, vet han ennå ikke.

En merkelig historie med den diplomoppgaven, forresten. En dag han kom tilbake etter påskeferien, var alle dataene borte fra kontoret.

– Hva skjedde?

– Aner ikke, eneste teorien min er at noen trodde kontoret var fraflyttet, og kastet alle papirene.

Uansett, Byrkjeflot orket ikke å begynne med blanke ark, og forlot siv.ing.-studiet.

Sivil-master?
Inntil nå. Slett ikke alle studenter (eller ansatte, for den slags skyld) har ennå fått grepet om akademias nye begrepsverden. Hvis alt går bra, vet han hva han blir?

– Jeg har fått med meg at det ikke lenger er sivilingeniør, ... men, nei.

– Master i teknologi.

– Det har ikke den samme klangen som sivilingeniør, sier Byrkjeflot.

Arne Byrkjeflot (t.h.) sammen med gamle arbeidskamerater på Lilleby Metall: Fra venstre Sigurd Næsgaard, 20 år på verket, og Olaf Haugen, 47 år i samme bedrift!

Ekte raddis
Byrkjeflot er en ekte raddis, ikke en slik en som Hans Fredrik Dahl og andre avhoppere som sirkler i kanossagang utenfor det beståendes murer. Han tar ikke engang på seg den hvite arbeidshjelmen når han skal fotograferes, han går uten vingling mot den røde.

Byrkjeflot er fremdeles aktiv. Faktisk mobiliserer han til valgkamp i disse dager. Han er førstekandidat på RVs liste i Trondheim, og på den måten egentlig ordførerkandidat. Uten reelle forhåpninger, riktignok.

Gammelraddisen drev kompetanseoverføring før det ble et moteord, da han gikk rett over fra studentpolitikk til fagforeningsarbeid på smelteverket. Han sitter fremdeles på klubbkontoret ved de nedlagte lokalene, klubben opprettholdes til tross for fraværet av ansatte. Byrkjeflot er fast bystyremedlem, medlem i styret til Nei til EU, og leder for LO i Trondheim.

På barrikadene!
Byrkjeflot begynte på NTH i 1969, året etter studentopprøret i Paris. Rød front kuppet studentorganisasjonene i Norge, og ventet på at arbeiderne skulle lystre det røde Gjallarhornet og storme borgerskapets palasser.

I Trondheim ble det lånekasseaksjon, pensum ble satt under partilupen, og husleiestreik kom i gang på Moholt studentby. Byrkjeflot var med.

– Mange av de som var med den gangen, mente det viktigste på universitetet var politikken, det å delta. Kampen den gangen preger fortsatt Norge, mener han. – For eksempel: Hadde det ikke vært for studentopprøret, hadde Norge for lengst vært medlem av EU.

– Vi klarte ikke å stanse utviklingen, men å bremse den, sier han om reformene som foregår ved NTNU og andre universiteter i dag. – Det er først i dag, 30 år etter, at det er mulig å gjennomføre reformene som vi kjempet imot, mener Byrkjeflot.

- I’ll be back
Er han nå tilbake for på nytt å tviholde på mikrofonen i studentorganene?

– Jeg er tredje vara til styret ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, advarer han. Han er allerede innenfor, med andre ord. Nei, alvorlig talt, tidene har endret seg, og Byrkjeflot klarer ikke lenger å se seg selv som studentpolitiker.

På den annen side, skulle han tilfeldigvis ramle innom en debatt: – Det er ikke den forsamling hvor jeg ikke lar min stemme høre…

Studentene i dag er muligens politisk bevisste, endog engasjerte, innrømmer han. Men forskjellen på den gang og nå, er at den gangen merket folk utenfor universitetsbygningene hva som foregikk på campus.

AKP-debatten
Byrkjeflot verken angrer, er desillusjonert, eller går rundt og tenker på revolusjonen som aldri kom. Ikke helt i ånden til den lange rekken med debatter om venstresidens lefling med totalitære regimer.

– Noe av bakgrunnen for disse debattene finner vi på universitetene, mener Byrkjeflot.

– Den er av personlig art. De radikale dominerte universitetene i et helt tiår. Det har de som ikke fikk dominere, aldri glemt. – Disse debattene vil fortsette helt til AKP og andre går ned på sine knær, nedlegger seg selv, og godtar det bestående.

Ikke med det første, altså.

Tekst og foto: Tor H. Monsen